Igjen har NATO-styrker bombet og drept sivile i Afghanistan:
Opp mot 100 sivile kan ha blitt drept i et NATO-ledet flyangrep mot Taliban-soldater i landsbyer vest i Afghanistan.
Jeg spør: Er dette en del av regjeringens kamp for menneskerettigheter og demokrati? Forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen er ofte i mediene og skryter av hvor mange skoler og veier NATO og Norge er med på å bygge i Afghanistan, men det hjelper jo ikke å bygge skoler for å skape tillit i befolkningen når man neste uke bomber folk i hodet. Da skaper man 1000 nye fiender som vil NATO og vesten alt vondt.
Dette er ikke første gang NATO begår sivilt massedrap gjennom luftbombing. Helt siden 2001 har NATO-styrker jevnlig bombet nærmest på måfå. Flere ganger har bryllup og andre folkeansamlinger blitt utslettet.
Det er på tide å trekke Norge ut av denne meningsløse og grusomme krigen.
Fritt Ords pristildeling til Nina Karin Monsen har vakt mye oppmerksomhet. Monsen er filosof med statsstipend og er mest kjent for krasse, dumme og lite gjennomtenkte utsagn om homofile, homofilt samliv og homofile som foreldre. I forrige uke klarte hun å uttale at «Ingen ønsker seg homofile barn» til Dagsavisen.
Jeg er uenig med de vurderingene Fritt Ord har gjort. Et sentralt poeng med en ytringsfrihetspris må være å fremheve stemmer som ellers ikke blir hørt i samfunnsdebatten. Det kan vanskelig sies om Nina Karin Monsen. Som nevnt har hun statsstipend, hun har mange meningsfeller som heier hennes budskap opp og fram. Jeg ser debattinnleggene hennes på trykk titt og ofte i landets største aviser.
Fritt Ords styreleder Francis Sejersted spør i Dagbladet på lørdag hvorfor homoaktivistene er så lite tolerante. Ingen vil nekte Monsen å ytre seg, men jeg vil nekte å akseptere hat og mobbing av homofile og jeg vil protestere mot at man premierer mobbing og hets. (…) Å gi Monsen en pris signaliserer at meningene hennes er verdifulle og må respekteres.
I steden for å gi prisen til hetseren Monsen burde Fritt Ord denne gangen gitt en oppmuntring til den modige Arnfinn Nordbø, som gjennom en bok på Samlaget forteller om hvordan det var å komme ut som homofil i et bedehusmiljø utenfor Stavanger. Nordbø er en person som har fått føle konsekvensene av sin egen ytringsfrihet på kroppen. Han er blitt utstøtt og utsatt for trusler og trakassering. En tidligere venn sendte en SMS til Nordbø med følgende budskap: «Der er mange som ønske deg død, og du skal brenne i helvete. Vet kem så støtte deg? Satan, som også vil at du skal brenne i helvete.»
«– Årets prisvinner er et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger» skriver Fritt Ord i sin begrunnelse for å gi Nina Karin Mosen prisen. Beskrivelsen passer bedre på Arnfinn Nordbø.
Oppdatert med nytt brev med krav om at Frp-byrådene gjeninntrer.
BA skriver i dag om et brev vi har sendt til ordfører Gunanr Bakke der vi krever at byrådet blir valgt på nytt (les hele brevet her).
Det er en del tekniske detaljer i brevet, men hovedsaken kan oppsummeres som følger: Bergen har flertallsparlamentarisme (Oslo bystyre og Stortinget har negativ parlamentarisme). Bystyrets flertall valgte et flertallsbyråd i oktober 2007. Når flertallsbyrådet endres og blir et mindretallsbyråd kan byrådet ikke bare bli sittende, men må på nytt søke støtte hos et flertall i bystyret. Fra Wikipedia:
«Man skjelner mellom positiv og negativ parlamentarisme. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitt tillitsvotum fra parlamentet for å bli innsatt. Dette er også kjent under begrepet investitur. Eksempler på dette finner man i land som Tyskland, Irland, Sverige, Finland, Ungarn og Spania. (…) Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få et mistillitsvotum mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme.»
I kommentarutgaven til kommuneloven (som har et eget kapittel om parlamentarisme i kommunene) står det også følgende:
«Ved mistillitsvedtak eller nedleggelse av verv som kommuneråd eller fylkesråd må et kommune- eller fylkesråd fortsette som ‘forretningsministerium’ inntil nyvalg har kunnet foretas, etter analogi fra det som gjelder i statsretten. Det samme må gjelde det enkelte medlem…..Og av dette følger at man verken har plikt eller rett til å fratre et verv før etterfølgeren er utpekt.»
(Se eget brev om dette her.)
Dette betyr i praksis at Frp-byrådenes uttreden fra byrådet i forrige uke var ulovlig, og at de måtte ha blitt sittende til bystyret hadde valgt et nytt byråd. Det blir spennende å følge denne saken videre. Uansett utfall er det klart for meg at byregjeringen som styrer Bergen må ha støtte fra et flertall i bystyret. Om høyresiden i Bergen ikke klarer etterleve sine egne regler (Høyre og KrF har siden 2000 vært ivrige tilhengere av ordningen med byregjering) bør de ikke bare ta hatten og gå – men også arbeide for å avskaffe parlamentarismen og gjeninnføre ordningen med rådmann og formannskap.
Mens både Fremskrittspartiet og Høyre ønsker å legge ned 1. mai går tusenvis i gatene for å kjempe for rettferdighet. I dag har jeg vært i Odda for å delta i en debatt om kraft- og energipolitikk. I tillegg var det kjekt å se at 1. mai igjen er blitt en kampdag i Odda etter noen års Ap-vanstyre uten folk eller musikkorps.
I år har det vært reist flere viktige krav rundt om i landet. Blant de viktigste er kravet om å sikre kraftkrevende industri gode rammebetingelser. Som Industri Energi-lederen Leif Sande sier i Teknisk Ukeblad: «– Kabler er kun business for kraftselskapene» og viser til at den norske kraftkrevende industrien eksporterer for 120 milliarder i året. Nesten alle 1. mai-tog har paroler om å forsvare offentlige pensjoner og sikre 2/3-regelen. Og alle har paroler om arbeid til alle. Dessverre har alt for få paroler om det mest presserene for arbeidsløse akkurat nå – å sikre NAV nok ressurser og armslag for å behandle dagpengesøknader.
Noen steder har vedtatt spenstige og viktige paroler. Det gjelder blant annet på Voss, der forsvarsministeren holdt tale og gikk i tog under parolen «Hent soldatane heim!».
Jeg blir i Odda til i morgen og deltar på kulturminnedagene i Odda.
Perioden fra oktober 2007 til og med gårsdagens bystyremøte har vært en selsom og skadelig øvelse i flertallstyranni i Bergen. Dagens nyhet om at Fremskrittspartiet går ut av byrådet i Bergen og skaper en situasjon med et byråd i mindretall er derfor en gledelig utvikling.
Siden 2000 har Bergen vært styrt av en byregjering etter modell fra Oslo. Fra 2000 til 2003 var nåværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen leder for en byregjering utgått av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, og Kristelig Folkeparti (Venstre var også med inntil 2001). Byregjeringen måtte fra sak til sak søke støtte for sine forslag i bystyret for å få flertall. Fra 2003 til 2007 ble Bergen styrt av en byregjering utgått fra KrF, Venstre og Høyre. Også denne måtte søke støtte fra sak til sak (i budsjettsakene vekselvis Ap og Frp) og hadde ikke alene flertall i bystyret, selv om det mot slutten ble et mer formalisert samarbeid mellom Frp og byrådspartiene.
Fra og med 2007 inntraff en svært uheldig endring: Frp, KrF og Høyre fikk flertall alene og dannet et flertallsbyråd. Det medførte (om vi ser bort fra en enda tydeligere høyredreining) at politiske løsninger og vedtak kunne ferdigforhandles bak lukkede dører i byrådet.
Før ble byrådets forslag ofte endret i løpet av komitearbeidet og etter debatten i Bystyret, men etter at flertallsbyrådet inntok rådhuset i 2007 er det ytterst sjelde byrådets innstilling og bystyrets vedtak er forskjellige. Bystyrerepresentantene for byrådspartiene fungerer som servile og godt betalte nikkedukker som sier «Yes minister» når sakene skal behandles, og ellers tas de reelle diskusjonene på kammerset (i beste fall).
I seg selv er en situasjon med et mindretallsbyråd med et vekslende bystyreflertall ikke nødvendigvis en garanti for gode og kloke vedtak. Men en prosess der et mindretall må søke støtte for sine synspunkter har en rekke gode kvaliteter som gjør at det er langt å foretrekke fremfor flertallstyranniet. Det gjelder respekten for bystyret som overordnet organ, evnen til å slå ned på uregelmessigheter og inkompetanse og en mindre fastlåst og udogmatisk holdning til forslag fra opposisjonspartiene. La meg nevne to eksempler:
Våren 2008 ble den såkalte Bydrift-skandalen avdekket. Byrådet hadde her (i tillegg til å vanskjøtte den kommunaltekniske kompetansen i kommunen) aktivt skjult informasjon om underskuddet i Bydrift før valgkampen 2007. Byråd Lisbeth Iversen ble beskyttet av flertallskameratene, og et forslag om mistillit falt. Det ville aldri skjedd i en situasjon der et mindretallsbyråd styrte Bergen. Frank Aarebrot karakteriserte med rette parlamentarismen i Bergen som «Mikke Mus-parlamentarisme» da mistillitsforslaget falt.
I 2002, da et mindretallsbyråd av Ap, Sp og KrF styrte byen, fremmet byrådet forslag om dramatiske kutt i blant annet barnehagetilbudet. Et fellesforslag fra SV, Rødt (RV), Høyre og Fremskrittspariet fikk stanset kuttene. Dette fellesforslaget ble senere kalt «Regnbuekoalisjonen» i pressen. En slik saksorientert allianse kunne aldri oppstått i det klimaet som har rådd fra høsten 2007.
Et byråd som aldri møter motbør og aldri blir stemt ned, utvikler seg til arrogante og selvsikre herskere der uenighet og konstruktive forslag fra andre enn en selv sjelden blir satt pris på. Derfor er jeg svært glad for at Bergen igjen skal styres av et byråd i mindretall.
Torstein Dahle 