Men den framlagte pakken preges av to store problemer:

• Den er altfor generell og lite målrettet til å kunne bety særlig mye. En viktig årsak er at EØS-avtalen hindrer målrettede tiltak.

• Den griper ikke fatt i det som først og fremst skaper problemer for den ikke-oljerettede fastlandsindustrien: Det ekstreme investeringsnivået i olje og gass, og at olje og gass i praksis prioriteres altfor høyt.

Å senke alle aksjeselskapers skatteprosent fra 28 til 27 prosent, betyr lettelse også for et enormt antall aksjeselskaper som ikke driver med noe som skaper produktive arbeidsplasser. Det samme gjelder næringsvirksomheten til en rekke enkeltpersonforetak, som nå loves en tilsvarende skattelettelse. Finansmeglere, eiendomsmeglere, skjønnhetsstudioer, reklamebyråer og telefonsalgsselskaper, en rekke næringslivsadvokatfirmaer – alle disse er eksempler på virksomhet som nå vil få lavere skatteprosent.

En ny startavskrivning på 10 prosent første år i saldogruppe d, kan høres bra ut når det i regjeringens pressemelding står at denne saldogruppen består av «maskiner mv.». Den inneholder ganske riktig maskiner, men det lille tillegget «mv.» er mye mer innholdsrikt. Denne gruppen inneholder f.eks. alt inventar og alle de personbilene som aksjeselskaper og personlig næringsdrivende eier. Den vanvittige sløsingen i kjøpesentre der butikker til stadighet endrer inventaret sitt og overinvesteringen i mer eller mindre luksuriøse firmabiler er formål som det ikke finnes noen god grunn til å stimulere, tvert imot.

Men den virkelig store trusselen er hvordan de ekstremt store olje- og gassinvesteringene skviser ut industri

som ikke er oljerettet. Statistisk Sentralbyrå antar at olje- og gassinvesteringene i 2013 vil ligge på omkring 200 milliarder kroner. De samlede industriinvesteringene antas å ligge på omkring 20 milliarder kroner. Kapitalen har mye større interesse av antatt høyprofitable investeringer i petroleumsrettet virksomhet enn i øvrig industri. Verdifull og framtidsrettet industriell kompetanse går tapt når bedrifter legges ned fordi de ikke er like lønnsomme som satsing på en mer kortvarig petroleumsvirksomhet. Ekstreme profitter i olje- og gassektoren presser opp profittkrav og kostnader for virksomhet som ikke er petroleumsrettet.

Den voldsomme petroleumsinnrettingen av norsk næringsvirksomhet er meget farlig, fordi den er sårbar for alt som kan bety nedbremsing av slik aktivitet, f.eks. olje- og gassprisfall pga overinvestering og utvikling av ny (og ofte miljøfiendtlig) teknologi som utvinning fra tjæresand og fra oljeskifer (fracking). Og framfor alt: Den voldsomme satsingen på fossile energikilder går på bekostning av enøk og satsing på fornybar energi, og den er sterkt miljøfiendtlig.

I stedet burde Regjeringen og Stortinget ta et krafttak for å sette bremsene på, gjennom bl.a. stopp i nye utviklingstillatelser og stopp i godkjenning av planer for utbygging og drift (PUD). Riktignok vil det ta tid før dette gir noe særlig virkning, men det er ikke desto mindre helt nødvendig. Samtidig må det iverksettes en rekke mulige tiltak for å stimulere til at den avanserte teknologiske kompetansen som er utviklet i petroleumssektoren, kan tas i bruk på andre områder.  Også andre målrettede tiltak rettet mot fastlandsnæringer må iverksettes, også slike som utfordrer EØS-avtalen. Dette har hast. I fastlandsnæringene skjer det nå mye som truer arbeidsplasser og den utrolig verdifulle «know how» som arbeidsfolk har i mange næringer.

EØS-avtalen er dessverre et alvorlig hinder for en handlekraftig politikk for å vri norsk næringsutvikling bort fra olje og gass og over til framtidsrettet satsing på fornybar virksomhet. Den må vi komme oss ut av, og i mellomtiden må iverksettingen av nødvendige offentlige tiltak ikke la seg stoppe av at de eventuelt utfordrer EØS-avtalen.

v avvist tanken om at matmangel kunne føre til sammenbrudd i vår globale sivilisasjon i det 21. århundret. Men vi mislykkes i å snu miljøtrendene som ødelegger verdens matforsyning. Det tvinger meg til å konkludere med at hvis vi fortsetter som før, er et sammenbrudd ikke bare mulig, men også sannsynlig.” og ”Denne nye prisstigningen har ….. sammenheng med langvarige trender: befolkningsvekst, synkende grunnvannstand, temperaturstigning, issmelting – og at det brukes korn for å lage drivstoff til biler”.

Vi lever på en klode med store, men begrensede ressurser. På felt etter felt nærmer vi oss grensen for hva som er mulig å utnytte. Her hjemme er det vel klimautfordringen som har framstått som den fremste trusselen, men alarmen går altså også på andre områder.

Petroleumsressursene som vi nå pumper opp i høyt tempo, har det tatt 100-150 millioner år å skape. Om 100 eller 200 år vet menneskene uendelig mye mer enn i dag om hva slags fantastiske anvendelser oljen kan ha. Jeg tror de kommer til å felle en knusende dom over oss som ødela disse ressursene i løpet av 2-3 generasjoner – og til alt overmål bare brant dem opp og dermed skjerpet klimatrusselen vesentlig.

Tenk deg at du med denne erkjennelsen i hodet møter en oljedirektør, og at du konfronterer ham med det

te: ”Hvis dere i stedet for å selge olje nå til 100 dollar per fat, lot den ligge i 30 år til, kunne dere kanskje få 1500 dollar per fat. Ser du ikke at det også fra en økonomisk synsvinkel blir helt feil å ta opp all den lett tilgjengelige oljen så raskt?”

Men da smiler han lurt og svarer: ”For oss er det mer lønnsomt å selge olje nå til 100 dollar per fat, enn det er å vente i 30 år og selge den da til 1500 dollar per fat. Hvis vi bruker en kalkulasjonsrente på 10% p.a., som slett ikke er spesielt høyt i vår bransje, får vi en nåverdi på 86 dollar av 1500 dollar om 30 år.”

Slik fungerer de investeringskalkylene som millioner av de mektigste beslutningstakere over hele verden bruker: De nedvurderer dramatisk de konsekvensene som ligger et stykke ut i tid. Selv om vi halverer kalkulasjonsrenten til 5% p.a., vil et tiltak som gir oss 100 millioner i dag være lønnsomt, selv om det skaper miljøproblemer som vil koste 400 millioner om 30 år.

Hvis menneskeheten skal kunne overleve på akseptabelt vis, kan vi ikke fortsette med å la slike beslutningskriterier styre alle våre økonomiske beslutninger. Selvsagt er det ikke kalkyleteknikken som er problemet. Kalkylene avspeiler bare dette økonomiske systemets funksjonsmåte: De gir bedriftsøkonomisk riktige, men i sum helt katastrofale beslutninger.

Det haster med å finne ut av hvordan vi skal komme oss videre og skape det etter-kapitalistiske samfunnet, der menneskene bevisst og i fellesskap styrer sine beslutninger ikke ut fra hva som gir størst vekst i kapitalen, men ut fra hvordan klodens begrensede ressurser skal kunne gi et best mulig liv for alle mennesker både 100 og 1000 år fram i tid.

v>nevalget.

Nå er det på høy tid å få fart på denne bloggen igjen, og denne gangen skal det ikke kræsje! Jeg starter med å legge inn en sak som jeg skrev i februar for NHH-studentenes internavis K7 Bulletin. Den er nemlig høyaktuell fortsatt (blir bare mer og mer aktuell for hver dag som går). Deretter noen andre saker fra den aller siste tiden – og så er jeg i gang!

ulovlige amerikanske overvåkningen av nordmenn sprakk for en ukes tid siden.

For min egen del er det fortsatt full fart som Rødt-politiker, både i kommunepolitikken i Bergen, i landsstyret i Rødt, i ShiptoGaza Norway og ellers i den politiske debatten i Norge. I går var jeg med i en paneldebatt om “Trenger vi NATO i det 21. århundre”. Møtet var et samarbeid mellom Kulturutvalget/Det norske Studentersamfund og Utenriksdepartementet (Refleksprosjektet). Mitt svar er et rungende NEI. Møtet var vellykket, og det var en rekke gode innlegg fra en fullsatt sal på Betong/Chateau Neuf.

Den umiddelbare grunnen til at jeg nå setter i gang igjen her på bloggen, var en melding i går kveld fra nyhetsbyrået Bloomberg. Jeg kan ikke motstå fristelsen til å bringe den videre: At det kinesiske kredittvurderingsbyrået Dagong Global Rating Co. i dag har nedgradert USAs statsgjeld fra karakteren AA til A+.

I dette graderingssystemet er AAA det beste (Prime), så følger AA+, AA og AA– (High grade), og deretter kommer A+ og A (Upper medium grade).

Verdens ledende vurderingsbyråer Moody’s og Standard & Poor’s er begge New York-baserte og har graderingen AAA på USAs statsgjeld. Begge tabbet seg for øvrig ut før finanskrisen, da de altfor lenge hadde topp gradering av banker som gikk over ende.

Kinesiske Dagong begrunner nedgraderingen med at USA framstår med en svekket evne og vilje til å innfri sine gjeldsforpliktelser etter at USAs sentralbank Federal Reserve nylig annonserte at de vil pøse ut i USAs finansmarkeder en ny stor stimuleringspakke på 600 milliarder dollar (kalt QE2, som betyr ”Quantitative Easing 2”, der QE1 var gigantinnsprøytningen på 1700 milliarder dollar fra desember 2008 til mars 2010 – en ensidig støtte til finansverdenen som Obama med rette har fått mye kjeft for). Disse stimuleringspakkene er en l

itt modernisert variant av det som før ble kalt ”å la seddelpressene gå”.

Jeg formelig ser for meg kineserne gni seg i hendene da de sendte ut dette sparket til den amerikanske staten foran G20-toppmøtet i Seoul i dag og i morgen. USA presser – sammen med EU – kraftig på Kina for å få dem til å heve valutakursen på kinesisk valuta, slik at kinesiske produksjonskostnader skal bli høyere når de omregnes til fremmed valuta. Kina på sin side kritiserer USA for å pøse ut dollar i finansmarkedene, noe som bidrar til å svekke kursen på dollar, og dermed nettopp få kinesiske produkter til å bli dyrere målt i dollar.

Amerikanske finanskommentatorer ser Dagongs kunngjøring som et politisk utspill. Men som en av dem tilføyer: ”That said, the reasons that the credit rating of the U.S. may come under pressure are obvious to most people”.

Kinas visefinansminister Zhu Guangyao sa tirsdag at stimuleringsprogrammet på 600 milliarder dollar kunne føre til sjokk i utviklingslandenes finansmarkeder ved at de blir oversvømmet av kapital. Utsagnet er ikke så dumt: Amerikanske banker sitter allerede på mer enn 1000 milliarder dollar i ubrukte midler som de ikke låner ut, og mange lurer på hva effekten egentlig blir av å kjøre ytterligere 600 milliarder dollar inn i finansmarkedene.

Det er for øvrig stadig flere som er bekymret for USAs banksystem. USAs største forretningsbank Bank of America har stadig større problemer og balanserer på en knivsegg ifølge flere analytikere:

http://www.bloomberg.com/news/2010-11-04/bank-of-america-edges-closer-to-tipping-point-commentary-by-jonathan-weil.html

Bank of America har forretningsforbindelse med 99% av de 500 største amerikanske selskapene. Selskapet er det neststørste ikke-oljeselskapet i USA (etter Walmart), og det rangerer ifølge finanstidsskriftet Forbes som verdens tredjestørste selskap.

Det er fare for at det ikke tar så altfor lang tid før den norske staten, oljefondet og de norske kommunene og fylkeskommunene befinner seg inne i en økonomisk turbulens som det så langt snakkes lite om.

Beste hilsen Torstein

Dagens påfunn er «grønne sertifikater». Det er en ordning der prosjekte

r for fornybar energi subsidieres. Så langt er det utmerket. Men subsidieringen skjer via et komplisert sertifikatmarked. Fornybar-energi-prosjektet får tildelt el-sertifikater som de kan selge, og så pålegges du og jeg og andre strømforbrukere å kjøpe slike sertifikater for å kunne bruke strøm. I praksis er det vår strømleverandør som kjøper sertifikatene, og så belastes vi for vår andel av dem.

Dermed kommer en hær med snyltere som skal profitere på markedet vandrende inn: Meglere, administratorer av markedet, og kontoførere som skal holde rede på hvor mange sertifikater den enkelte sertifikatpliktige har. El-leverandøren må ved årsslutt levere en slags selvangivelse, der de redegjør for hvor mange sertifikater de har kjøpt, og så sammenlignes det med hvor mange sertifikater de er pålagt å ha på bakgrunn av hvor mye strøm de har solgt til forbrukerne.

I Sverige er dette markedet i full drift. Prisene varierer voldsomt: I august 2008 kostet elsertifikat 6,37 øre per kWh, mens du i desember 2008 kunne kjøpe sertifikat for 4,90 øre per kWh.

I tillegg til å holde rede på nettleie og din strømleverandørs strømpris, må du snart også holde rede på din strømleverandørs sertifikatpris. Noen har gjort gode kjøp og har lavere påslag for elsertifikat enn andre. Derfor har man i Sverige lagd nettsteder der du kan sammenligne alle strømleverandørenes ulike priser for sertifikater.

Selvsagt

vil en del kunder bli lurt til å betale mer for sertifikater enn de burde. Noen har god tid og er flinke til å bruke internett, og kan shoppe rundt på nettet og finne den billigste leverandøren til enhver tid.

Dette kalles et stort framskritt. Og selvsagt er det et stort framskritt for den snyltergjengen som farter rundt i fine biler mellom dyre kontorer og tjener millioninntekter på dette.

Ordningen er også lite treffsikker. Både vannkraft og vindkraft og annen fornybar energi skal inn i ordningen. Vannkraft trenger ingen subsidier. I Norge er det stort sett ekstremt lønnsomt å produsere vannkraft. Men slik må det være når det er marked. I et marked kan vi ikke differensiere mellom ulike slags aktører. Resultat: Elendig treffsikkerhet.

Denne galskapen har Norge i dag avtalt med Sverige at vi skal være med i. Vår olje- og energiminister Terje Riis-Johansen har fått mye kjeft for at han har somlet med dette, men nå er det valg, og det skal vises handlekraft. Så nå har han klart det! HURRA! Nå skal vi også få være med i markedet for grønne sertifikater!

Vi i Rødt er litt gammeldagse. Vi vil ha noe så sidrompa som en ganske enkel støtteordning for fornybar energi. Den dekkes av statens generelle skatteinntekter, og det er ingen som får millioninntekter av å boltre seg. De som lager den fornybare energien skal få vite nøyaktig hva de får i støtte – på forhånd til og med. Og ingen strømforbrukere skal behøve å bruke 5 minutter en gang på å orientere seg i et fikst sertifikatmarked. Rett og slett bånn kjedelig, helt ubyråkratisk – og effektivt.

Stans hyllesten! Grønne sertifikater er en total avsporing. De HAR en viss subsidieeffekt, og derfor HAR de ført til mer fornybar energi. Det vil vi også ha. Men vi må ikke være så dumme at vi tar denne galskapen med på kjøpet. En god, gammeldags støtteordning – det er tingen!

OPS (Offentlig Privat Samarbeid) innebærer at staten inngår en langsiktig leiekontrakt med et privat selskap der det private selskapet står for utbygging, drift og finansiering av prosjektet i et gitt tidsrom, som oftest 20-25 år. Etter dette overtar staten anlegget vederlagsfritt. Om du har sett TV-reklamen for leasingselskapet Thorn, skjønner du tegningen.

De borgerlige partiene (Senterpartiet inkludert) ønsker å løse viktige infrastrukturproblemer gjennom bruk av OPS. Argumentasjonen er som oftest slik:

“OPS er billigere“: Feil. Alle skjønner at kjøp på avbetaling er dyrere enn å finansiere investeringer kontant.

For det første skal veieieren (OPS-selskapet) ha avkastning på den kapitalen de har skutt inn i selskapet. OPS-selskapet har selvsagt svakere ryggrad enn staten til å bære risiko, og private må derfor innkalkulere et særskilt risikopåslag for egenkapitalinnskuddet. Det argumenteres ofte med at egenkapitalen i slike prosjekter kan være liten, men i så fall blir egenkapitalen enda mer utsatt for risiko.

For det andre må prosjektet lånefinansieres. Kredittmarginen (forskjellen mellom den renten staten betaler og den private selskaper betaler) er vanligvis på 0,5 til 1 prosentpoeng. Under finanskrisen har denne kommet opp i 2-3 prosentpoeng. Fordi statens avdrag/leie er faste over 25 år (pluss inflasjonsjustering) vil OPS-selskapet også ønske fast rente over 25 år. Det finnes ikke et marked for faste renter med løpetider på over 10 år i norske kroner. Finansieringen må derfor skje i utenlandsk valuta, gjennom spesielle konstruksjoner med rente- og valutabytteavtaler eller andre «kreative» finansielle løsninger. Det er all grunn til å tro at slik «finansiell ingeniørvirksomhet» også vil være et fordyrende element.

E39 mellom Klett og Bårdshaug i Trøndelag er et av de første OPS-prosjektene i Norge. Staten leier veien i 25 år fra selskapet Orkdalsvegen AS. I 2007 hadde dette selskapet et overskudd på 6,3 millioner kroner – og det av en innskutt egenkapital på 1 million!

Det er enkelt å se at OPS er lønnsomt – for de private.

“OPS er raskere i anleggsfasen“: Det behøver det slett ikke være. Hvis man slutter med de tåpelige klattbevilgningene til offentlige prosjekter, er det ikke noe i veien for å gjennomføre dem med topp tempo.

Problemet er at mange, blant annet de fleste stortingspolitikerne, ikke forstår seg på regnskap. Derfor tror de at for eksempel en vei-investering blir helt forskjellig dersom man regnskapsfører hele investeringen som en utgift når ressursene brukes, i forhold til å regnskapsføre den med f.eks. 1/25 hvert år i 25 år (såkalte “avskrivninger”). Veiprosjektet er selvsagt akkurat det samme, uavhengig av hvordan tallene blir tastet inn på en pc. Og de tror at hvis OPS-selskapet får betaling fordelt over 25 år, blir prosjektet helt annerledes enn hvis alt betales direkte når det utføres. Men når OPS-selskapet får betaling strukket ut over 25 år, beregner det seg selvsagt en rente, som minst dekker den renten som OPS-selskapet selv skal betale. På den måten betaler staten helt unødvendig mye penger i rente – og det skjer samtidig som staten selv er så rik at den har et par tusen milliarder som den plasserer i utlandet – med mye dårligere avkastning. OPS-prosjektet Orkdalsvegen er et eksempel. Mens veien kostet 1,5 milliarder å bygge, vil staten betale vel 2,5 milliarder kroner i løpet av 25 år (i dagens kroneverdi).

“OPS bidrar til at flere prosjekter kan bygges“: Feil. De politikerne som tror dette, gjør det fordi de ikke forstår eller vil forstå hva det vil så å budsjettere og føre regnskap.

Den norske staten har mer finansielle ressurser enn noen annen stat i verden. Derfor bør den sette i gang alle fornuftlige prosjekter som det finnes arbeidskraft og entreprenørkapasitet til. Prioriteringen bør skje ut fra en politisk vurdering av hva de enkelte prosjektene betyr for folk. Å belaste den styrtrike staten med helt unødvendige lånerenter og med profitt til private OPS-eiere, er åpenbart bare tåpelig.

Det saken egentlig gjelder, er at noen politikere løper private kapitalisters ærend. Dessuten kan det kanskje være lurt å satse litt på å kurse politikere i grunnleggende forståelse av offentlige og private regnskaper. Det er det tydeligvis behov for.

- Industrikraftløsningen: Vil føre til industridød

– Regjeringens garantiordning for kraftkrevende industri er langt fra nok. Så lenge kraftkontraktene skal inngås på markedsmessige vilkår vil regjeringens energipolitikk føre til industridød. Over tid vil produksjonen bli flyttet til land med fossil kraft og få eller ingen miljøkrav, sier Rødt-leder Torstein Dahle.

Selv om det nå blir enklere å inngå kontrakter fordi staten kan tre inn som garantist, vil kontraktene fortsatt være på markedsmessige vilkår. Det betyr at man forlater det som har vært fundamentet for oppbyggingen av den kraftintensive industrien: Miljøvennlig vannkraft basert på en lav produksjonspris.

– En garantiordning vil i utgangspunktet ikke koste staten fem øre, men den innebærer en sikkerhet som gjør industrien i stand til å inngå langvarige kraftkontrakter. Kontraktene må fortsatt inngås til vanlige markedsvilkår, og muligheten til å leie vannkraftproduksjon er fortsatt begrenset til 15 år. Dette er brudd på de løftene som ble gitt før valget i 2005, sier Dahle.

– Industrien trenger sikkerhet for elektrisk kraft til en pris som tar utgangspunkt i den lave produksjonsprisen på miljøvennlig vannkraft, uten kopling til de svingende markedsprisene i Europa, og med en tidshorisont på 40-60 år. Slike kontrakter må binde energien til bruk på de industristedene som er basert på billig vannkraft. Det må knyttes strenge miljøvilkår og vilkår om energiøkonomisering til slike kontrakter. På Stortinget vil Rødt arbeide for å få på plass et slikt langsiktig industrikraftregime, og om nødvendig må EØS-avtalen utfordres på dette, sier Dahle.

- Dette er ikke vanskelig, dette handler om politisk vilje. Det er en skam, Bondevik, og nå har du hatt sjansen til å gjøre noe med det, og det gjør ikke veldig st

order viagra online

ort inntrykk på meg at du angrer på førstesida i Aftenposten på at du ikke har klart å gjøre det, sa Halvorsen i TV 2s folkemøte under valgkampen i 2005. (TV2)

Etter fire år med i særklasse elendig innsats mot fattigdommen sier Halvorsen nå at det er umulig å fjerne fattigdommen: – Det er umulig å avskaffe fattigdommen, for den måles i forhold til gjennomsnittet, sa hun i kveldens TV2-debatt ifølge NTB.

Det er for så vidt riktig at fattigdommen kan måles i forhold til et gjennomsnitt, og det er som oftest dette målet som blir brukt.

For meg er en slik ren statistisk utgangspunkt lite fruktbart. Det beste er som oftest å ta utgangspunkt i den konkrete virkeligheten.

En stor gruppe fattige er enslige forsørgere. Det finnes mange grunner til at disse er fattige, men fellesnevneren for de fleste er at de er avhengige av sosialhjelp. Å innføre SIFO-baserte sosialhjelpssatser ville bety mye for denne gruppen. Det er et konkret tiltak som kan gjennomføres raskt, og som kan minske antall fattige kraftig.

I tillegg vil jeg gjerne gi Siv Jensen honnør for å ha tatt opp spørsmålet om avgifter og moms. Det er helt riktig at avgifter rammer fattige langt hardere enn skatter. Siv Jensen ville gjerne prate om bensinavgifter, jeg tviler på om særlig mange fattige (i alle fall i byene) har bil. Men fjerning av matmomsen vil helt utvilsomt gjøre hverdagen for mange fattige enklere. min lille “honnør” her må ikke misforstås: Siv Jensens regime ville være en ulykke for de fattige i dette landet. Men samtidig er det direkte tragisk at de rødgrønne har gitt blaffen i sine løfter om å gå løs på fattigdommen. Sponheim kalte det “Moralsk svik”. Jeg er enig med ham i det.

De planlagte angrepene på uførepensjonen vil føre til at det blir mange flere fattige, og at mange som i dag er fattige, blir enda fattigere. Derfor krevde LO-kongressen at disse angrepene ikke måtte bli virkelighet. Det er et viktig krav til en rødgrønn-regjering i neste periode: Ligg unna uførepensjonene! De må ikke bli dårligere enn i dag. Tvert imot er det et behov for å gjøre dem bedre. Putt planene i skuffen, Bjarne Håkon Hanssen.

eg ut, men det får også store økonomiske konsekvenser for andre Tros- og livssynssamfunn som får mindre statsstøtte enn de har krav på. Derfor sendte jeg idag dette brevet til Riksrevisjonen der jeg ber dem undersøke forholdene rundt medlemsrotet.

Riksrevisjonen
Postboks 8130 Dep
0032 OSLO

Den norske kirkes manntall – feilregistreringer

Jeg viser til en hel rekke oppslag i pressen de siste ukene etter Den norske kirkes utsendelse av valgkort til kirkevalget 2009.

Av oppslagene fremgår det at et stort antall personer som aldri har vært medlemmer i statskirken eller som tidligere har meldt seg ut, fortsatt står innført i det kirkelige manntallet. Ut fra mengden oppslag i pressen virker omfanget å være betydelig. Dette betyr at et stort antall mennesker sannsynligvis er registrert som tilhørende en konfesjon de ikke bekjenner seg til. Rotet skriver seg visstnok fra 1998, da Folkeregisteret ble lagt til grunn for opprettelsen av et felles medlemsregister i Den norske kirke.

Det framgår av avisa Klassekampen i dag at feilen må antas å ha hatt betydelig innvirkning på statsstøtten til andre tros- og livssynssamfunn, som har fått sin støtte per medlem utregnet på basis av statskirkens støtte dividert på antall medlemmer i statskirken.

Den norske kirke har unnlatt å rydde opp i dette i mer enn 10 år. Når forholdet kommer fram i dagen nå, er det ikke fordi det er igangsatt noen opprydningsaksjon, men fordi det er satset mye på å mobilisere velgere til valgene til menighetsråd. Forrige gang var valgdeltakelsen på pinlige 4 prosent. I den forbindelse har alle registrerte medlemmer fått tilsendt valgkort, og det er derfor dette er kommet fram i lyset.

Denne saken er så alvorlig og har tilsynelatende pågått over så lang tid at jeg tillater meg å be Riksrevisjonen undersøke forholdene rundt kirkens medlemsregister, herunder også hvor ansvaret ligger for å holde i orden det statistiske grunnlaget som brukes for å beregne statsstøtten til andre tros- og livssynssamfunn. Det er åpenbart et brudd på Stortingets forutsetninger at denne statsstøtten systematisk blir feil på grunn av at man gir blaffen i å gjøre noe for å korrigere registerfeil som man har visst om i mer enn 10 år.

Med hilsen
for Rødt

Torstein Dahle
leder i Rødt

cheap viagra uk

i;”>Takk til Venstres 2. kandidat Lars-Henrik Paarup Michelsen for et godt innlegg i søndagens BA, der han slakter vedtaket om å åpne området rundt Jan Mayen for petroleumsaktivitet. Han trekker fram mange eksempler på den sårbare naturen i dette området, og han tar et flengende oppgjør med olje- og energiminister Terje Riis-Johansens argument om at ”Norge må komme i gang med virksomhet i nye områder” for å opprettholde oljeinntektene.

Det å åpne området rundt Jan Mayen for petroleumsaktivitet, er klimapolitisk og miljømessig galskap. Venstre og Krf var de eneste som argumenterte mot dette da Stortinget behandlet saken. Det skal de ha honnør for.

Men så kommer vi til det selsomme oljepolitiske nettet som mektige krefter har spunnet rundt Stortinget. For det var et enstemmig Storting som ekspederte planen videre. Også Venstre og Krf stemte for. INGEN reiste motforslag på noe punkt!

Jeg vet godt at mange i SV, kanskje alle, var imot. Likevel var det SVs mljøvernminister Solheim som fremmet forslaget om å åpne området rundt Jan Mayen for petroleumsaktivitet, SVs representanter argumenterte FOR at dette var en flott forvaltningsplan, og alle stemte FOR. Ingen av dem sa et kritisk ord. Hvor interessant er det da at de i sitt hjerte var imot?

Uten Rødt på Stortinget vil klimapolitikken bare dingle videre, med stadig mer offensiv oljeleting i sårbare områder, med stadig nye rekorder i antall lete- og utvinningstillatelser. Norge vil fortsette å være en klimapolitisk versting med en falsk fasade av klimaengasjement ved festlige anledninger.

Med Rødt på Stortinget vil motforslagene bli fremmet. De vil bli stemt over. Kanskje vil Venstre og Krf da stemme for Rødts forslag, i tråd med det de sier i debatten? Og med en engasjert miljøbevegelse som mobiliserer stadig større kraft mot dette miljøpolitiske vanviddet, vil kanskje SVs representanter finne at samvittigheten ikke tillater dem å stemme mot når Rødt fremmer miljøbevegelsens krav? Kanskje også noen fra andre partier innser at de ikke kan være med på vanviddet lenger?

Med Rødt på Tinget kan det omsider bli bevegelse i den tilstivnede klimapolitikken. Det er tvingende nødvendig å klare det. Hele menneskehetens framtidig avhenger av at vi lykkes med å gjennomføre en kraftig snuoperasjon – både i Norge og i resten av verden.