Jeg har de siste ukene arbeidet mye med en konkret sak om en mann som ble uføretrygdet pga psykiske problemer med depresjon og angst. Med virkning fra utgangen av juli ble fjerningen av 80%-regelen iverksatt for ham, og fra å ga ca 10 000 kroner å klare seg på per måned, har han nå ca 6 000 kroner å dekke alle sine utgifter med etter at huslei og strøm er betalt. I følge psykolograpport er mannen svinger mannen inn og ut av suicidal tilstand. Gjett hvordan det da virker å miste 40 prosent av livsgrunnlaget sitt med ett slag.

Så fikk jeg nylig vite at det Oslo kommune har en ordning som ligner på Bergens 80%-ordning, men den slår inn allerede når boutgifter vidt definert passerer 15% av minstepensjon. Til gjengjeld er max-beløpet 1 000 kroner per måned. Men dermed var det altså bløff at Bergens ordning var så enesteående som byrådet hadde fortalt.

Til møtet i Komite for helse og sosial 31. august sendte jeg inn nedenstående spørsmål, som fikk et goddag-mann-økseskaft-svar:

Hvorfor har Byrådet fortiet at Oslo har en 85%-ordning som ligner på vår 80%-regel?

Under arbeidet med å følge opp fortvilte henvendelser fra uføretrygdede som drives til randen av selvmord fordi byrådet har revet bort det økonomiske livsgrunnlaget deres, er jeg i dag blitt kjent med at Oslo kommune har en lignende bestemmelse som den byrådet har fjernet. Byrådet har hele tiden fortalt oss at 80%-regelen er en helt spesiell og enestående ordning for Bergen, mens sannheten er at Oslo Kommune har en 85%-ordning. Den har riktignok en vesentlig lavere maksimumsgrense enn Bergens-ordningen, ved at den er maksimert til 12 000 kroner per år, men den ligner for øvrig mye på Bergens-ordningen. Jeg viser til Forskrift for tildeling av kommunalt boligtilskudd, Oslo kommune

http://www.lovdata.no/for/lf/ov/xv-19990421-1633.html

Hva er bakgrunnen for at byrådet har ført bystyret og allmennheten i Bergen bak lyset ved å gi inntrykk av at ingen andre kommuner har noen ordning som ligner på den som Bergen hadde? Som enhver kan se av forskriften for Oslo-ordningen er den faktisk mer omfattende enn Bergens-ordningen, men med det viktige forbeholdet om en maksimumsgrense på 12 000 kroner per år.

Jeg viser til byrådets budsjettforslag for 2011, del 2, der det på side 59 stod:
“80%-regelen er en særordning i Bergen som ikke finnes i andre kommuner. Ordningen sikrer varig trygdede 80% av minstepensjon disponibelt, etter at boutgifter er dekket. Dette gir alders- og uføretrygdede en sosialhjelpsnorm ca 4.000 pr. mnd. over ordinært sosialhjelpsnivå.”

Riktignok er det visstnok ingen andre som har en ordning som er identisk med Bergens-ordningen, men det er en ren tilsnikelse at byrådet har tidd stille om Oslos 85%-ordning.

Dette er i særklasse grovt når byrådets beslutning (som byrådspartienes bystyrerepresentanter strødde sand på) får til de grader brutale konsekvenser. Det er en grunn til at uføretrygdede er uføretrygdet, bl.a. har en del av dem store sykdomsproblemer med depresjoner og psykiske problemer som konsekvens. Det er all grunn til å forvente at beslutningen om å stryke 80%-regelen vil koste liv.

Hva vil byråden gjøre for å rette opp denne katastrofen? Vil byråden ta initiativ til at bystyret får seg framlagt et sannferdig beslutningsgrunnlag, som redegjør for de ordninger som norske kommuner har og som tar sikte på å bøte på de økonomiske vanskelighetene man får når man må gå på minstepensjon det meste av livet sitt?

Det er blitt en prestisjesak for Byrådet i Bergen å hindre at bergensere skal behandles rettferdig når det gjelder eiendomsskatt. De har gjort sitt ytterste for å hindre at området for eiendomsbeskatning utvides til å gjelde bl.a. Hjellestad, der det bor mange rike.

I gamle dager var områder som ikke var bymessig bebygd, unntatt fra eiendomsskatt. På Hjellestad var det den gang stort sett fritidseiendommer. Nå er det bygd en hel del svære rikmannsboliger der, og vanlig praksis og lovens tekst tilsier at det ikke finnes noe grunnlag for å holde Hjellestad fritatt for eiendomsskatt,

Men fritaket for Friele & Co er blitt en kampsak for Byrådet. Særlig grelt når det samme Byrådet nå har tatt omkring 4 000 kroner per måned fra noen av de fattigste i Bergen, nemlig de som har vært omfattet av den såkalte 80-prosent-regelen. Fremskrittspartiet har opptrådt som garantist for denne regelen. De har lurt alle dem som stolte på det. Fritak for Friele er kampsak, mens de lar de fattige i stikken.

Vi i Rødt kjemper for det motsatte: Vi vil ta fra de rike og gi til de fattige. En god start kan jo være å slutte å gi de rike særfordeler, og slutte å kutte i pengene til de fattige.

Vi lever på en klode med store, men begrensede ressurser. På felt etter felt nærmer vi oss grensen for hva som er mulig å utnytte. Her hjemme er det vel klimautfordringen som har framstått som den fremste trusselen, men alarmen går altså også på andre områder.

Petroleumsressursene som vi nå pumper opp i høyt tempo, har det tatt 100-150 millioner år å skape. Om 100 eller 200 år vet menneskene uendelig mye mer enn i dag om hva slags fantastiske anvendelser oljen kan ha. Jeg tror de kommer til å felle en knusende dom over oss som ødela disse ressursene i løpet av 2-3 generasjoner – og til alt overmål bare brant dem opp og dermed skjerpet klimatrusselen vesentlig.

Tenk deg at du med denne erkjennelsen i hodet møter en oljedirektør, og at du konfronterer ham med dette: ”Hvis dere i stedet for å selge olje nå til 100 dollar per fat, lot den ligge i 30 år til, kunne dere kanskje få 1500 dollar per fat. Ser du ikke at det også fra en økonomisk synsvinkel blir helt feil å ta opp all den lett tilgjengelige oljen så raskt?”

Men da smiler han lurt og svarer: ”For oss er det mer lønnsomt å selge olje nå til 100 dollar per fat, enn det er å vente i 30 år og selge den da til 1500 dollar per fat. Hvis vi bruker en kalkulasjonsrente på 10% p.a., som slett ikke er spesielt høyt i vår bransje, får vi en nåverdi på 86 dollar av 1500 dollar om 30 år.”

Slik fungerer de investeringskalkylene som millioner av de mektigste beslutningstakere over hele verden bruker: De nedvurderer dramatisk de konsekvensene som ligger et stykke ut i tid. Selv om vi halverer kalkulasjonsrenten til 5% p.a., vil et tiltak som gir oss 100 millioner i dag være lønnsomt, selv om det skaper miljøproblemer som vil koste 400 millioner om 30 år.

Hvis menneskeheten skal kunne overleve på akseptabelt vis, kan vi ikke fortsette med å la slike beslutningskriterier styre alle våre økonomiske beslutninger. Selvsagt er det ikke kalkyleteknikken som er problemet. Kalkylene avspeiler bare dette økonomiske systemets funksjonsmåte: De gir bedriftsøkonomisk riktige, men i sum helt katastrofale beslutninger.

Det haster med å finne ut av hvordan vi skal komme oss videre og skape det etter-kapitalistiske samfunnet, der menneskene bevisst og i fellesskap styrer sine beslutninger ikke ut fra hva som gir størst vekst i kapitalen, men ut fra hvordan klodens begrensede ressurser skal kunne gi et best mulig liv for alle mennesker både 100 og 1000 år fram i tid.

Nå er det på høy tid å få fart på denne bloggen igjen, og denne gangen skal det ikke kræsje!  Jeg starter med å legge inn en sak som jeg skrev i februar for NHH-studentenes internavis K7 Bulletin. Den er nemlig høyaktuell fortsatt (blir bare mer og mer aktuell for hver dag som går). Deretter noen andre saker fra den aller siste tiden – og så er jeg i gang!

- Dette er ikke vanskelig, dette handler om politisk vilje. Det er en skam, Bondevik, og nå har du hatt sjansen til å gjøre noe med det, og det gjør ikke veldig stort inntrykk på meg at du angrer på førstesida i Aftenposten på at du ikke har klart å gjøre det, sa Halvorsen i TV 2s folkemøte under valgkampen i 2005. (TV2)

Etter fire år med i særklasse elendig innsats mot fattigdommen sier Halvorsen nå at det er umulig å fjerne fattigdommen: – Det er umulig å avskaffe fattigdommen, for den måles i forhold til gjennomsnittet, sa hun i kveldens TV2-debatt ifølge NTB.

Det er for så vidt riktig at fattigdommen kan måles i forhold til et gjennomsnitt, og det er som oftest dette målet som blir brukt.

For meg er en slik ren statistisk utgangspunkt lite fruktbart. Det beste er som oftest å ta utgangspunkt i den konkrete virkeligheten.

En stor gruppe fattige er enslige forsørgere. Det finnes mange grunner til at disse er fattige, men fellesnevneren for de fleste er at de er avhengige av sosialhjelp. Å innføre SIFO-baserte sosialhjelpssatser ville bety mye for denne gruppen. Det er et konkret tiltak som kan gjennomføres raskt, og som kan minske antall fattige kraftig.

I tillegg vil jeg gjerne gi Siv Jensen honnør for å ha tatt opp spørsmålet om avgifter og moms. Det er helt riktig at avgifter rammer fattige langt hardere enn skatter. Siv Jensen ville gjerne prate om bensinavgifter, jeg tviler på om særlig mange fattige (i alle fall i byene) har bil. Men fjerning av matmomsen vil helt utvilsomt gjøre hverdagen for mange fattige enklere. min lille “honnør” her må ikke misforstås: Siv Jensens regime ville være en ulykke for de fattige i dette landet.  Men samtidig er det direkte tragisk at de rødgrønne har gitt blaffen i sine løfter om å gå løs på fattigdommen. Sponheim kalte det “Moralsk svik”.  Jeg er enig med ham i det.

De planlagte angrepene på uførepensjonen vil føre til at det blir mange flere fattige, og at mange som i dag er fattige, blir enda fattigere. Derfor krevde LO-kongressen at disse angrepene ikke måtte bli virkelighet. Det er et viktig krav til en rødgrønn-regjering i neste periode: Ligg unna uførepensjonene! De må ikke bli dårligere enn i dag. Tvert imot er det et behov for å gjøre dem bedre. Putt planene i skuffen, Bjarne Håkon Hanssen.

Framgangsmåten er da slik (vi henter eksemplet fra pleie- og omsorgssektoren):

Først engasjerer man et konsulentfirma. Man formulerer oppdraget slik at det dreier seg om å få «effektivisering» og utgiftsreduksjon. Mange synes kanskje ikke at det er så sympatisk å «effektivisere» hjelpen til pleietrengende mennesker. Da er det lurt å skrive at man ønsker å komme fram til tiltak som kan gi en «bærekraftig» tjeneste. «Bærekraftig» betyr da at man ikke behøver å bruke så mye penger på tjenesten, selv om behovet øker over tid. «Bærekraftig» er et sympatisk ord, som dessuten brukes i miljøpolitikken. Ingen våger vel å gå inn for noe som ikke er bærekraftig.

Konsulentfirmaet skal rett og slett foreslå tiltak som kan spare penger. Derfor er det helt unødvendig at de har helsefaglig kompetanse når de skal foreslå innsparingstiltakene. Å ha faglig kompetanse på feltet kan bare virke forstyrrende, fordi det kan gi motforestillinger mot innsparingstiltak. Konsulentene må kunne økonomi og organisasjonsteori, basta.

En god regel for slikt konsulentarbeid er å ikke snakke med dem som blir rammet av innsparingsforslagene. Man kan sitte bak et skrivebord og analysere statistiske data, slik at man for eksempel kan sitte i Tyskland eller Ytre Mongolia og analysere kommunale tjenester i Bergen. Hvis man skal snakke med folk, bør det begrense seg til å snakke med sjefen. Ikke snakk med dem som jobber med selve pleie- og omsorgsarbeidet, og snakk for all del ikke med dem som mottar de kommunale tjenestene eller deres pårørende. Det kan nemlig virke svært forstyrrende på mulige innsparingsforslag.

En lur teknikk er å bruke data fra en del andre kommuner, for å finne dem som driver de aktuelle tjenestene billigst. Så kan man si: Hvis Bergen kommune drev like billig som den aller billigste, ville Bergen kommune spare så og så mye penger. For å kunne si det, behøver man ikke ha peiling på det fagfeltet man analyserer, det er nok å se hvem som er billigst.

Så kommer dagen da konsulentrapporten framlegges, med et stort antall anbefalinger om kutt og dårligere tilbud.. Da kan den ansvarlige byråd si: «Dette er jo konsulentens anbefalinger, vi har ikke tatt stilling til dem». Så er det ingen som kan klandre byråden. Det er jo ikke noe galt i å bestille en konsulentrapport.

Til slutt kan byrådet foreslå bare noen av kuttene, og si «Se her: Konsulenten har foreslått så mye kutt, men vi er tilbakeholdne og kutter bare så mye». Hvis konsulenten da har tatt litt hardt i – som de pleier å gjøre i slike rapporter – vil byrådet faktisk framstå som moderat og som forsvarer av de aktuelle tjenestene, fordi man lar være å foreslå en del av de anbefalte nedskjæringene og «effektiviseringene».

Og dessuten: Her har man holdt seg til en ekstern, uhildet spesialistvurdering. Alle må forstå at det er fint!

(Artikkelen ble trykket i Bergen Byavis denne uken)

Økokrim la bort etterforskingen av Kjell Magne Bondevik den 6. mars i år på grunn av bevisets stilling. Etter dette klaget Rødt henleggelsen inn for Riksadvokaten, som i dag har bekreftet henleggelsen.

Bondevik mottok uberettiget stortingspensjon i flere måneder i 2006. Fordi han selv opplyste om sin egen inntekt til Stortinget senere i 2006 ble forholdene rettet opp.

Fordi Bondevik selv tok kontakt med Stortinget og tilbakebetalte pensjonen har Riksadvokaten konkludert med at det ikke har oppstått fare for tap for staten, og at Bondevik da ikke kan straffes. Vanlige trygdemottakere blir ikke behandlet så pent. I flere tilfeller har folk blitt anmeldt og dømt for småbeløp, selv om de har forsøkt å gjøre opp for seg. En familiefar fra Senja ble dømt til fengsel i 14 dager for å ha mottatt vel 60.000 kroner uberettiget. Ifølge Riksadvokatens logikk kunne han altså prosedert på at det ikke forelå fare for at staten tapte pengene sine fordi han kunne betale tilbake og så sluppet straffeforfølgelse. Det ville påtalemyndigheten neppe godtatt.

Forskjellsbehandlingen er så påfallende og grotesk at det ikke er til å tro. Riksadvokatens avgjørelse viser at det er forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Du kan lese hele avgjørelsen her.

(Riksadvokaten har tidligere avvist våre klager over å ikke starte etterforsking av sakene mot Gro Harlem Brundtland og Tore Austad.)

De fagorganiserte i Parat i seismikkfirmaet PGS streiker i forbindelse med hovedoppgjøret om sin tariffavtale. Sentrale krav i streiken er overtidsbetalt når arbeiderne må delta på kurs og lignende som bedriften organiserer på arbeidernes fritid, tolkningen av bestemmelsene om ansiennitetsopprykk og en bestemmelse om faste ansettelser som er rettet mot innføring av midlertidige ansettelser og økt innleie.

rganiserer 125 av de cirka 550 seismisk ansatte i PGS. De arbeider på seismikkskip over hele verden. PGS har ansatte fra 30 forskjellige nasjoner.

Rødt støtter de fagorganisertes krav og streik. Begge de sentrale kravene i streiken er viktige prinsipielle spørsmål for hele arbeiderklassen: Kravet om overtidstillegg når man blir pålagt overtidsarbeid er en sentral del av kampen for å forsvare normalarbeidsdagen. Kampen for faste ansettelser er helt sentralt i kampen mot sosial dumping.

En seier for de streikende i PGS vil derfor være en seier som alle fagorganiserte og alle arbeidere vil tjene på.

Vi oppfordrer fagorganiserte på tvers av hovedsammenslutninger til å støtte de streikende både økonomisk og moralsk.