OPS (Offentlig Privat Samarbeid) innebærer at staten inngår en langsiktig leiekontrakt med et privat selskap der det private selskapet står for utbygging, drift og finansiering av prosjektet i et gitt tidsrom, som oftest 20-25 år. Etter dette overtar staten anlegget vederlagsfritt. Om du har sett TV-reklamen for leasingselskapet Thorn, skjønner du tegningen.

De borgerlige partiene (Senterpartiet inkludert) ønsker å løse viktige infrastrukturproblemer gjennom bruk av OPS. Argumentasjonen er som oftest slik:

“OPS er billigere“: Feil. Alle skjønner at kjøp på avbetaling er dyrere enn å finansiere investeringer kontant.

For det første skal veieieren (OPS-selskapet) ha avkastning på den kapitalen de har skutt inn i selskapet. OPS-selskapet har selvsagt svakere ryggrad enn staten til å bære risiko, og private må derfor innkalkulere et særskilt risikopåslag for egenkapitalinnskuddet. Det argumenteres ofte med at egenkapitalen i slike prosjekter kan være liten, men i så fall blir egenkapitalen enda mer utsatt for risiko.

For det andre må prosjektet lånefinansieres. Kredittmarginen (forskjellen mellom den renten staten betaler og den private selskaper betaler) er vanligvis på 0,5 til 1 prosentpoeng. Under finanskrisen har denne kommet opp i 2-3 prosentpoeng. Fordi statens avdrag/leie er faste over 25 år (pluss inflasjonsjustering) vil OPS-selskapet også ønske fast rente over 25 år. Det finnes ikke et marked for faste renter med løpetider på over 10 år i norske kroner. Finansieringen må derfor skje i utenlandsk valuta, gjennom spesielle konstruksjoner med rente- og valutabytteavtaler eller andre «kreative» finansielle løsninger. Det er all grunn til å tro at slik «finansiell ingeniørvirksomhet» også vil være et fordyrende element.

E39 mellom Klett og Bårdshaug i Trøndelag er et av de første OPS-prosjektene i Norge. Staten leier veien i 25 år fra selskapet Orkdalsvegen AS. I 2007 hadde dette selskapet et overskudd på 6,3 millioner kroner – og det av en innskutt egenkapital på 1 million!

Det er enkelt å se at OPS er lønnsomt – for de private.

“OPS er raskere i anleggsfasen“: Det behøver det slett ikke være. Hvis man slutter med de tåpelige klattbevilgningene til offentlige prosjekter, er det ikke noe i veien for å gjennomføre dem med topp tempo.

Problemet er at mange, blant annet de fleste stortingspolitikerne, ikke forstår seg på regnskap. Derfor tror de at for eksempel en vei-investering blir helt forskjellig dersom man regnskapsfører hele investeringen som en utgift når ressursene brukes, i forhold til å regnskapsføre den med f.eks. 1/25 hvert år i 25 år (såkalte “avskrivninger”). Veiprosjektet er selvsagt akkurat det samme, uavhengig av hvordan tallene blir tastet inn på en pc. Og de tror at hvis OPS-selskapet får betaling fordelt over 25 år, blir prosjektet helt annerledes enn hvis alt betales direkte når det utføres. Men når OPS-selskapet får betaling strukket ut over 25 år, beregner det seg selvsagt en rente, som minst dekker den renten som OPS-selskapet selv skal betale. På den måten betaler staten helt unødvendig mye penger i rente – og det skjer samtidig som staten selv er så rik at den har et par tusen milliarder som den plasserer i utlandet – med mye dårligere avkastning. OPS-prosjektet Orkdalsvegen er et eksempel. Mens veien kostet 1,5 milliarder å bygge, vil staten betale vel 2,5 milliarder kroner i løpet av 25 år (i dagens kroneverdi).

“OPS bidrar til at flere prosjekter kan bygges“: Feil. De politikerne som tror dette, gjør det fordi de ikke forstår eller vil forstå hva det vil så å budsjettere og føre regnskap.

Den norske staten har mer finansielle ressurser enn noen annen stat i verden. Derfor bør den sette i gang alle fornuftlige prosjekter som det finnes arbeidskraft og entreprenørkapasitet til. Prioriteringen bør skje ut fra en politisk vurdering av hva de enkelte prosjektene betyr for folk. Å belaste den styrtrike staten med helt unødvendige lånerenter og med profitt til private OPS-eiere, er åpenbart bare tåpelig.

Det saken egentlig gjelder, er at noen politikere løper private kapitalisters ærend. Dessuten kan det kanskje være lurt å satse litt på å kurse politikere i grunnleggende forståelse av offentlige og private regnskaper. Det er det tydeligvis behov for.