Den viktigste politiske lærdommen av terroren 22. juli

Det hadde ikke gått mange minutter etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet før hatefulle meldinger om ”de jævla muslimene” begynte å suse gjennom mobilnettet. I Oslo ble en med pakistansk bakgrunn banket opp. Så kom meldingen om skyting på AUF-leiren Utøya. Den skapte forvirring. Og endelig kom meldingen om at en lyslugget nordmann var pågrepet for å ha meid ned forsvarsløse unge mennesker med en ufattelig brutalitet og ondskap.

Økonomen Ali Esbati i Manifest Analyse var på Utøya og havnet selv midt oppi det helvetet som Utøya var i 90 lange minutter. Til NRK lørdag formulerte han det som etter mitt syn er aller viktigst å diskutere framover. 

Hvis en som er gal og kristen, utfører en forferdelig handling, er det fordi han er gal. Hvis en som er gal og muslim, utfører en forferdelig handling, er det fordi han er muslim. Omtrent slik formulerte Esbati et helt sentralt trekk ved den offentlige debatten og ved store deler av mediedekningen av terrorhandlinger omkring i verden.

I kjølvannet av tragedien 22. juli er det avgjørende viktig å diskutere og rette opp den bokstavelig talt livsfarlige skjevheten som Ali Esbati påpeker.

Det norske folket samles i avsky og i et bredt og varmende engasjement mot den terroren som rammet så grusomt den 22. juli. Dette engasjementet skal vi verdsette høyt. Nettopp det at vi i dette lille landet vårt samles i sorgen på en slik måte, er en viktig kvalitet ved det norske samfunnet.

Men bomben i regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya var politiske terrorhandlinger. Vi gjør en stor urett mot ungdommene på Utøya hvis vi underslår at de ble angrepet og myrdet på grunn av det bestemte politiske engasjementet de hadde.

Attentatmannen har nedlagt et kolossalt arbeid i den politiske begrunnelsen for sine handlinger. De var ikke rettet mot politisk engasjerte ungdommer i sin alminnelighet. Det er ingen tilfeldighet at han angrep en AUF-leir. Han drepte ungdommer med et klart og sterkt flerkulturelt engasjement. Han drepte dem fordi de i hans øyne var ”forrædere” mot det som var hans store, overordnede sak:  Å føre krig mot at det norske samfunnet skal bli et flerkulturelt samfunn, et samfunn der det også skal være rom for muslimer og muslimers religiøse virksomhet.

Det er lov å ha ulike syn på innvandringspolitikk, og slik uenighet må debatteres åpent. VI må respektere at det finnes ulike livssyn, og ikke noe livssyn kan være hevet over debatt. Tvert imot er livssyns- og religionsdebatt viktig. Men å knytte åndskamp til hat og vold, blir feil. Og da er det dessverre et faktum at Ali Esbati treffer spikeren på hodet.

Når attentatmannen nå framstår som konservativ kristen, er det heldigvis de færreste – om noen i det hele tatt – som kaster seg hatefullt over konservative kristne av den grunn. Men hvis dette hadde blitt utført av en muslim, ville alle massemedier og hele internett rent over med islam-debatt, og debatten ville ha vært fylt av hat.

Det er dette som er det alle viktigste å rette søkelyset mot nå. De som fyrer opp under slikt hat, må slutte med det. Og hele medie-Norge og det politiske Norge må diskutere hvorfor Ali Esbati har rett, og hvordan vi skal sørge for at hans problemstilling skal bli uaktuell.

Jeg har hatt den tvilsomme fornøyelse å lese gjennom massemorderens såkalte “manifest”. Jeg gjorde det allerede 24. juli, fordi mine venner i Gaza-konvoien Freedom Flotilla 2 var opptatt av hva slags menneske terroristen var og hva han stod for politisk. Bl.a. var det enkelte som hadde hørt at han var sionist. For å kunne gi dem en noenlunde velbegrunnet vurdering leste jeg igjennom dette produktet. Han er ikke sionist, men han er en ekstrem muslimhater og ganske klart fascist. Han har selvsagt ikke noe til overs for palestinerne, der islam jo står sterkt hos mange, og han støtter derfor Israels okkupasjon og terror mot palestinerne fullt ut. Men denne posisjonen avspeiler hans hovedsak: Hans forskrudde forestilling om den store konspirasjonen mellom muslimene  – som liksom skal ha en omfattende og ondsinnet plan om å overta kontrollen over Europa og omdanne det til Eurabia  – og langt mer enn 90 prosent av parlamentarikerne og av mediene i Europa - som på forræderisk vis arbeider målbevisst for å hjelpe muslimene med dette prosjektet. De er kulturmarxister og multikulturalister. Selv om han i særlig grad peker på Arbeiderpartiet og andre sosialdemokratiske partier i Europa, er det ingen tvil om at vi blant kulturmarxistene kan finne f.eks. Erna Solberg og Per-Kristian Foss.

Min artikkel er meget kortfattet, og selv om jeg mener at den peker på noen av de mest sentrale trekkene i manifestet hans, er den selvsagt preget av at dette lille heftet skulle være en enkel og kortfattet trykksak for gratis utdeling til mange.      

Dette er nr 2b av tidsskriftet, med tittelen “22. juli 2011: Mer enn en gal manns verk?”. Det inneholder også flere andre artikler, som på forskjellig måte setter denne tragedien inn i den sammenhengen den hører hjemme: Som et politisk attentat, der målene og ofrene ble plukket ut fra en meget bevisst – og politisk og menneskelig fullstendig syk – politisk vurdering.  De andre artiklene i dette nummeret er meget leseverdige:  http://marxisme.no/index.php/2011/nr-2b-2011