Den viktigste politiske lærdommen av terroren 22. juli

Det hadde ikke gått mange minutter etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet før hatefulle meldinger om ”de jævla muslimene” begynte å suse gjennom mobilnettet. I Oslo ble en med pakistansk bakgrunn banket opp. Så kom meldingen om skyting på AUF-leiren Utøya. Den skapte forvirring. Og endelig kom meldingen om at en lyslugget nordmann var pågrepet for å ha meid ned forsvarsløse unge mennesker med en ufattelig brutalitet og ondskap.

Økonomen Ali Esbati i Manifest Analyse var på Utøya og havnet selv midt oppi det helvetet som Utøya var i 90 lange minutter. Til NRK lørdag formulerte han det som etter mitt syn er aller viktigst å diskutere framover. 

Hvis en som er gal og kristen, utfører en forferdelig handling, er det fordi han er gal. Hvis en som er gal og muslim, utfører en forferdelig handling, er det fordi han er muslim. Omtrent slik formulerte Esbati et helt sentralt trekk ved den offentlige debatten og ved store deler av mediedekningen av terrorhandlinger omkring i verden.

I kjølvannet av tragedien 22. juli er det avgjørende viktig å diskutere og rette opp den bokstavelig talt livsfarlige skjevheten som Ali Esbati påpeker.

Det norske folket samles i avsky og i et bredt og varmende engasjement mot den terroren som rammet så grusomt den 22. juli. Dette engasjementet skal vi verdsette høyt. Nettopp det at vi i dette lille landet vårt samles i sorgen på en slik måte, er en viktig kvalitet ved det norske samfunnet.

Men bomben i regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya var politiske terrorhandlinger. Vi gjør en stor urett mot ungdommene på Utøya hvis vi underslår at de ble angrepet og myrdet på grunn av det bestemte politiske engasjementet de hadde.

Attentatmannen har nedlagt et kolossalt arbeid i den politiske begrunnelsen for sine handlinger. De var ikke rettet mot politisk engasjerte ungdommer i sin alminnelighet. Det er ingen tilfeldighet at han angrep en AUF-leir. Han drepte ungdommer med et klart og sterkt flerkulturelt engasjement. Han drepte dem fordi de i hans øyne var ”forrædere” mot det som var hans store, overordnede sak:  Å føre krig mot at det norske samfunnet skal bli et flerkulturelt samfunn, et samfunn der det også skal være rom for muslimer og muslimers religiøse virksomhet.

Det er lov å ha ulike syn på innvandringspolitikk, og slik uenighet må debatteres åpent. VI må respektere at det finnes ulike livssyn, og ikke noe livssyn kan være hevet over debatt. Tvert imot er livssyns- og religionsdebatt viktig. Men å knytte åndskamp til hat og vold, blir feil. Og da er det dessverre et faktum at Ali Esbati treffer spikeren på hodet.

Når attentatmannen nå framstår som konservativ kristen, er det heldigvis de færreste – om noen i det hele tatt – som kaster seg hatefullt over konservative kristne av den grunn. Men hvis dette hadde blitt utført av en muslim, ville alle massemedier og hele internett rent over med islam-debatt, og debatten ville ha vært fylt av hat.

Det er dette som er det alle viktigste å rette søkelyset mot nå. De som fyrer opp under slikt hat, må slutte med det. Og hele medie-Norge og det politiske Norge må diskutere hvorfor Ali Esbati har rett, og hvordan vi skal sørge for at hans problemstilling skal bli uaktuell.

Jeg synes likevel det er grunn til å dvele litt ved EOS-utvalget, som angivelig oppdaget noen av forholdene i Forsvarets sikkerhetstjeneste i fjor, og som TV 2 forbilledlig tok videre. Utvalget ble etablert på midten av 1990-tallet under den voldsomme oppvasken i de hemmelige tjenestene. Hovedbegrunnelsen for at utvalget ble organisert som et uavhengig utvalg ved siden av Stortinget, var at tidligere såkalte «kontrollutvalg» i mange år hadde produsert flotte rapporter der tjenestene ble beskrevet i rosende ordelag mens virkeligheten var at omfattende lovbrudd og politisk overvåking fant sted spesielt i overvåkingspolitiet.

EOS-utvalget produserer også omfattende rapporter. Siste rapport fra 2008 er på 56 sider og tar for seg mange forhold. På overflaten virker utvalgets inspeksjon omfattende og grundig. En innslag på TV 2- nyhetene fra begynnelsen av juni får meg imidertid til å lure. I flere av utvalgets rapporter har utvalget nemlig skrevet noe som ikke stemmer.

I utvalgets rapport fra 2008 står det at Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST) har arbeidet med en instruks for samarbeidet mellom FOST og Politiets Sikkerhetstjeneste siden 2006. Men det kjenner ikke forsvaret til:

«– Vi er ikke kjent med at en instruks for samarbeidet mellom FOST og PST skal være under utarbeidelse, sier sjef Geir Gade ved kommunikasjonsenheten i Forsvarsdepartementet.»

Utvalgsleder Helga Hernes sier imidlertid at tjenesten selv har opplyst om at en instruks har vært under utarbeidelse, og at utvalget «har etterspurt instruksen i flere sammenhenger». De har altså aldri sett instruksen, en instruks forsvaret selv mener verken eksisterer eller er under utarbeidelse, men skriver like fullt i rapporten at det er tilfelle.

Flere aviser skriver i dag at Kripos har vært hos FOST på Jørstadmoen for å eventuelt sikre bevis. Man får da anta at det er her den eventuelle overvåkingen skulle ha skjedd fra. Det er da mer enn bekymringsverdig at utvalget selv har vært på inspeksjon hos FOST på Jørstadmoen i 2007, uten å finne noe. Som utvalget skriver:

«Inspeksjonen gav ikkje grunnlag for at uvalet skulle følgje opp noko.»

(Utvalgets rapport fra 2007, side 25 – kapittel IV.)

Når utvalget besøker en avdeling og ikke finner «grunnlag for at utvalet skulle følgje opp noko», og den samme avdelingen to år senere blir etterforsket for ulovlig overvåking – da er det grunn til å stille en del store spørsmål ved hvor grundig EOS-utvalget arbeider, og om utvalgets rapporter og undersøkelser er til å stole på.