RSS

Arkiv for Demokrati-kategorien

Den viktigste politiske lærdommen av terroren 22. juli

Torsdag 26. juli hadde jeg denne artikkelen i Bergens Tidende:

Den viktigste politiske lærdommen av terroren 22. juli

Det hadde ikke gått mange minutter etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet før hatefulle meldinger om ”de jævla muslimene” begynte å suse gjennom mobilnettet. I Oslo ble en med pakistansk bakgrunn banket opp. Så kom meldingen om skyting på AUF-leiren Utøya. Den skapte forvirring. Og endelig kom meldingen om at en lyslugget nordmann var pågrepet for å ha meid ned forsvarsløse unge mennesker med en ufattelig brutalitet og ondskap.

Økonomen Ali Esbati i Manifest Analyse var på Utøya og havnet selv midt oppi det helvetet som Utøya var i 90 lange minutter. Til NRK lørdag formulerte han det som etter mitt syn er aller viktigst å diskutere framover. 

Hvis en som er gal og kristen, utfører en forferdelig handling, er det fordi han er gal. Hvis en som er gal og muslim, utfører en forferdelig handling, er det fordi han er muslim. Omtrent slik formulerte Esbati et helt sentralt trekk ved den offentlige debatten og ved store deler av mediedekningen av terrorhandlinger omkring i verden.

I kjølvannet av tragedien 22. juli er det avgjørende viktig å diskutere og rette opp den bokstavelig talt livsfarlige skjevheten som Ali Esbati påpeker.

Det norske folket samles i avsky og i et bredt og varmende engasjement mot den terroren som rammet så grusomt den 22. juli. Dette engasjementet skal vi verdsette høyt. Nettopp det at vi i dette lille landet vårt samles i sorgen på en slik måte, er en viktig kvalitet ved det norske samfunnet.

Men bomben i regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya var politiske terrorhandlinger. Vi gjør en stor urett mot ungdommene på Utøya hvis vi underslår at de ble angrepet og myrdet på grunn av det bestemte politiske engasjementet de hadde.

Attentatmannen har nedlagt et kolossalt arbeid i den politiske begrunnelsen for sine handlinger. De var ikke rettet mot politisk engasjerte ungdommer i sin alminnelighet. Det er ingen tilfeldighet at han angrep en AUF-leir. Han drepte ungdommer med et klart og sterkt flerkulturelt engasjement. Han drepte dem fordi de i hans øyne var ”forrædere” mot det som var hans store, overordnede sak:  Å føre krig mot at det norske samfunnet skal bli et flerkulturelt samfunn, et samfunn der det også skal være rom for muslimer og muslimers religiøse virksomhet.

Det er lov å ha ulike syn på innvandringspolitikk, og slik uenighet må debatteres åpent. VI må respektere at det finnes ulike livssyn, og ikke noe livssyn kan være hevet over debatt. Tvert imot er livssyns- og religionsdebatt viktig. Men å knytte åndskamp til hat og vold, blir feil. Og da er det dessverre et faktum at Ali Esbati treffer spikeren på hodet.

Når attentatmannen nå framstår som konservativ kristen, er det heldigvis de færreste – om noen i det hele tatt – som kaster seg hatefullt over konservative kristne av den grunn. Men hvis dette hadde blitt utført av en muslim, ville alle massemedier og hele internett rent over med islam-debatt, og debatten ville ha vært fylt av hat.

Det er dette som er det alle viktigste å rette søkelyset mot nå. De som fyrer opp under slikt hat, må slutte med det. Og hele medie-Norge og det politiske Norge må diskutere hvorfor Ali Esbati har rett, og hvordan vi skal sørge for at hans problemstilling skal bli uaktuell.

22. juli 2011 – Mer enn en gal manns verk?

Jeg har skrevet artikkelen “Et eurofascistisk manifest” i det ekstranummeret som tidsskriftet “Rødt!” nettopp har utgitt: http://marxisme.no/index.php/2011/nr-2b-2011/676-torstein-dahle  

Jeg har hatt den tvilsomme fornøyelse å lese gjennom massemorderens såkalte “manifest”. Jeg gjorde det allerede 24. juli, fordi mine venner i Gaza-konvoien Freedom Flotilla 2 var opptatt av hva slags menneske terroristen var og hva han stod for politisk. Bl.a. var det enkelte som hadde hørt at han var sionist. For å kunne gi dem en noenlunde velbegrunnet vurdering leste jeg igjennom dette produktet. Han er ikke sionist, men han er en ekstrem muslimhater og ganske klart fascist. Han har selvsagt ikke noe til overs for palestinerne, der islam jo står sterkt hos mange, og han støtter derfor Israels okkupasjon og terror mot palestinerne fullt ut. Men denne posisjonen avspeiler hans hovedsak: Hans forskrudde forestilling om den store konspirasjonen mellom muslimene  – som liksom skal ha en omfattende og ondsinnet plan om å overta kontrollen over Europa og omdanne det til Eurabia  – og langt mer enn 90 prosent av parlamentarikerne og av mediene i Europa - som på forræderisk vis arbeider målbevisst for å hjelpe muslimene med dette prosjektet. De er kulturmarxister og multikulturalister. Selv om han i særlig grad peker på Arbeiderpartiet og andre sosialdemokratiske partier i Europa, er det ingen tvil om at vi blant kulturmarxistene kan finne f.eks. Erna Solberg og Per-Kristian Foss.

Min artikkel er meget kortfattet, og selv om jeg mener at den peker på noen av de mest sentrale trekkene i manifestet hans, er den selvsagt preget av at dette lille heftet skulle være en enkel og kortfattet trykksak for gratis utdeling til mange.      

Dette er nr 2b av tidsskriftet, med tittelen “22. juli 2011: Mer enn en gal manns verk?”. Det inneholder også flere andre artikler, som på forskjellig måte setter denne tragedien inn i den sammenhengen den hører hjemme: Som et politisk attentat, der målene og ofrene ble plukket ut fra en meget bevisst – og politisk og menneskelig fullstendig syk – politisk vurdering.  De andre artiklene i dette nummeret er meget leseverdige:  http://marxisme.no/index.php/2011/nr-2b-2011

Byrådet må velges på nytt

I dag har kommuneadvokaten i Bergen kommet med sin utredning om hvorvidt Frps uttreden fra byrådet var lovlig eller ikke. Du kan lese en utredningen her.

Kommuneadvokaten konkluderer med at saken må opp i bystyret:

Kommuneadvokaten mener dette at gjeldende rett tilsier at byrådet må forelegge en sak for bystyret om at to byråder har trukket seg. Vi er mer tvilende til om Bernt har rett i at det her bare finnes to alternativer; enten å velge to nye eller velge helt nytt byråd. Gode grunner tilsier at det bør være tilstrekkelig for byrådet å legge frem en sak for bystyret med orientering om at to byråder har fratrådt og foreslå at det ikke utpekes nye byråder. I forslag til vedtak kan man be om at “Bystyret godkjenner at det ikke velges nye byråder.”

I tillegg har det vært spørsmål om byrådene måtte ha blitt sittende til nye ble valgt. Her skriver kommuneadvokaten:

Vi mener derfor det må være forsvarlig at de som har meldt sin avgang fratrer straks så lenge kontinuiteten er sikret. Løsningen underbygges av forvaltningspraksis og sterke reelle hensyn. Men det må treffes nødvendige formelle vedtak som sikrer notoritet omkring byrådenes myndighet og ansvar. Dette er ivaretatt ved de delegasjonsvedtak som ble truffet i byrådssak 1126-09. Vi presiserer at denne konklusjonen om umiddelbar fratreden ikke kan karakteriseres som sikker, jfr. uttalelsen fra professor Bernt som altså foreskriver motsatt løsning. Det antas kjent at Bernt er landets fremste ekspert i kommunalrett.

Gledelig utvikling i bystyret

Perioden fra oktober 2007 til og med gårsdagens bystyremøte har vært en selsom og skadelig øvelse i flertallstyranni i Bergen. Dagens nyhet om at Fremskrittspartiet går ut av byrådet i Bergen og skaper en situasjon med et byråd i mindretall er derfor en gledelig utvikling.

Siden 2000 har Bergen vært styrt av en byregjering etter modell fra Oslo. Fra 2000 til 2003 var nåværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen leder for en byregjering utgått av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, og Kristelig Folkeparti (Venstre var også med inntil 2001). Byregjeringen måtte fra sak til sak søke støtte for sine forslag i bystyret for å få flertall. Fra 2003 til 2007 ble Bergen styrt av en byregjering utgått fra KrF, Venstre og Høyre. Også denne måtte søke støtte fra sak til sak (i budsjettsakene vekselvis Ap og Frp) og hadde ikke alene flertall i bystyret, selv om det mot slutten ble et mer formalisert samarbeid mellom Frp og byrådspartiene.

Fra og med 2007 inntraff en svært uheldig endring: Frp, KrF og Høyre fikk flertall alene og dannet et flertallsbyråd. Det medførte (om vi ser bort fra en enda tydeligere høyredreining) at politiske løsninger og vedtak kunne ferdigforhandles bak lukkede dører i byrådet.

Før ble byrådets forslag ofte endret i løpet av komitearbeidet og etter debatten i Bystyret, men etter at flertallsbyrådet inntok rådhuset i 2007 er det ytterst sjelde byrådets innstilling og bystyrets vedtak er forskjellige. Bystyrerepresentantene for byrådspartiene fungerer som servile og godt betalte nikkedukker som sier «Yes minister» når sakene skal behandles, og ellers tas de reelle diskusjonene på kammerset (i beste fall).

I seg selv er en situasjon med et mindretallsbyråd med et vekslende bystyreflertall ikke nødvendigvis en garanti for gode og kloke vedtak. Men en prosess der et mindretall må søke støtte for sine synspunkter har en rekke gode kvaliteter som gjør at det er langt å foretrekke fremfor flertallstyranniet. Det gjelder respekten for bystyret som overordnet organ, evnen til å slå ned på uregelmessigheter og inkompetanse og en mindre fastlåst og udogmatisk holdning til forslag fra opposisjonspartiene. La meg nevne to eksempler:

Våren 2008 ble den såkalte Bydrift-skandalen avdekket. Byrådet hadde her (i tillegg til å vanskjøtte den kommunaltekniske kompetansen i kommunen) aktivt skjult informasjon om underskuddet i Bydrift før valgkampen 2007. Byråd Lisbeth Iversen ble beskyttet av flertallskameratene, og et forslag om mistillit falt. Det ville aldri skjedd i en situasjon der et mindretallsbyråd styrte Bergen. Frank Aarebrot karakteriserte med rette parlamentarismen i Bergen som «Mikke Mus-parlamentarisme» da mistillitsforslaget falt.

I 2002, da et mindretallsbyråd av Ap, Sp og KrF styrte byen, fremmet byrådet forslag om dramatiske kutt i blant annet barnehagetilbudet. Et fellesforslag fra SV, Rødt (RV), Høyre og Fremskrittspariet fikk stanset kuttene. Dette fellesforslaget ble senere kalt «Regnbuekoalisjonen» i pressen. En slik saksorientert allianse kunne aldri oppstått i det klimaet som har rådd fra høsten 2007.

Et byråd som aldri møter motbør og aldri blir stemt ned, utvikler seg til arrogante og selvsikre herskere der uenighet og konstruktive forslag fra andre enn en selv sjelden blir satt pris på. Derfor er jeg svært glad for at Bergen igjen skal styres av et byråd i mindretall.