RSS

Arkiv for økonomi-kategorien

Kinesisk spark til USA før G20 i Seoul

Etter lang tids passivitet på denne bloggen tar jeg den nå i bruk igjen. 30. mai overlot jeg ledertrøya i Rødt til Turid Thomassen, og det har jeg ikke angret på. Hun gjør en flott jobb, noe hun bl.a. viste med resolutt handling da nyheten om den ulovlige amerikanske overvåkningen av nordmenn sprakk for en ukes tid siden.

For min egen del er det fortsatt full fart som Rødt-politiker, både i kommunepolitikken i Bergen, i landsstyret i Rødt, i ShiptoGaza Norway og ellers i den politiske debatten i Norge.  I går var jeg med i en paneldebatt om “Trenger vi NATO i det 21. århundre”. Møtet var et samarbeid mellom Kulturutvalget/Det norske Studentersamfund og Utenriksdepartementet (Refleksprosjektet). Mitt svar er et rungende NEI. Møtet var vellykket, og det var en rekke gode innlegg fra en fullsatt sal på Betong/Chateau Neuf.

Den umiddelbare grunnen til at jeg nå setter i gang igjen her på bloggen, var en melding i går kveld fra nyhetsbyrået Bloomberg. Jeg kan ikke motstå fristelsen til å bringe den videre:  At det kinesiske kredittvurderingsbyrået Dagong Global Rating Co. i dag har nedgradert USAs statsgjeld fra karakteren AA til A+. 

I dette graderingssystemet er AAA det beste (Prime), så følger AA+, AA og AA– (High grade), og deretter kommer A+ og A (Upper medium grade).

Verdens ledende vurderingsbyråer Moody’s og Standard & Poor’s er begge New York-baserte og har graderingen AAA på USAs statsgjeld. Begge tabbet seg for øvrig ut før finanskrisen, da de altfor lenge hadde topp gradering av banker som gikk over ende.   

Kinesiske Dagong begrunner nedgraderingen med at USA framstår med en svekket evne og vilje til å innfri sine gjeldsforpliktelser etter at USAs sentralbank Federal Reserve nylig annonserte at de vil pøse ut i USAs finansmarkeder en ny stor stimuleringspakke på 600 milliarder dollar (kalt QE2, som betyr ”Quantitative Easing 2”, der QE1 var gigantinnsprøytningen på 1700 milliarder dollar fra desember 2008 til mars 2010 – en ensidig støtte til finansverdenen som Obama med rette har fått mye kjeft for). Disse stimuleringspakkene er en litt modernisert variant av det som før ble kalt ”å la seddelpressene gå”.

Jeg formelig ser for meg kineserne gni seg i hendene da de sendte ut dette sparket til den amerikanske staten foran G20-toppmøtet i Seoul i dag og i morgen. USA presser – sammen med EU – kraftig på Kina for å få dem til å heve valutakursen på kinesisk valuta, slik at kinesiske produksjonskostnader skal bli høyere når de omregnes til fremmed valuta. Kina på sin side kritiserer USA for å pøse ut dollar i finansmarkedene, noe som bidrar til å svekke kursen på dollar, og dermed nettopp få kinesiske produkter til å bli dyrere målt i dollar.

Amerikanske finanskommentatorer ser Dagongs kunngjøring som et politisk utspill. Men som en av dem tilføyer: ”That said, the reasons that the credit rating of the U.S. may come under pressure are obvious to most people”.  

Kinas visefinansminister Zhu Guangyao sa tirsdag at stimuleringsprogrammet på 600 milliarder dollar kunne føre til sjokk i utviklingslandenes finansmarkeder ved at de blir oversvømmet av kapital. Utsagnet er ikke så dumt: Amerikanske banker sitter allerede på mer enn 1000 milliarder dollar i ubrukte midler som de ikke låner ut, og mange lurer på hva effekten egentlig blir av å kjøre ytterligere 600 milliarder dollar inn i finansmarkedene.

Det er for øvrig stadig flere som er bekymret for USAs banksystem. USAs største forretningsbank Bank of America har stadig større problemer og balanserer på en knivsegg ifølge flere analytikere:

http://www.bloomberg.com/news/2010-11-04/bank-of-america-edges-closer-to-tipping-point-commentary-by-jonathan-weil.html

Bank of America har forretningsforbindelse med 99% av de 500 største amerikanske selskapene. Selskapet er det neststørste ikke-oljeselskapet i USA (etter Walmart), og det rangerer ifølge finanstidsskriftet Forbes som verdens tredjestørste selskap. 

Det er fare for at det ikke tar så altfor lang tid før den norske staten, oljefondet og de norske kommunene og fylkeskommunene befinner seg inne i en økonomisk turbulens som det så langt snakkes lite om.

Beste hilsen Torstein

Skal staten kjøpe vei på avbetaling?

De borgerlige partiene kjører en nå en voldsom kampanje for å privatisere veier og infrastruktur i Norge gjennom satsing på såkalte OPS-prosjekter.

OPS (Offentlig Privat Samarbeid) innebærer at staten inngår en langsiktig leiekontrakt med et privat selskap der det private selskapet står for utbygging, drift og finansiering av prosjektet i et gitt tidsrom, som oftest 20-25 år. Etter dette overtar staten anlegget vederlagsfritt. Om du har sett TV-reklamen for leasingselskapet Thorn, skjønner du tegningen.

De borgerlige partiene (Senterpartiet inkludert) ønsker å løse viktige infrastrukturproblemer gjennom bruk av OPS. Argumentasjonen er som oftest slik:

“OPS er billigere“: Feil. Alle skjønner at kjøp på avbetaling er dyrere enn å finansiere investeringer kontant.

For det første skal veieieren (OPS-selskapet) ha avkastning på den kapitalen de har skutt inn i selskapet. OPS-selskapet har selvsagt svakere ryggrad enn staten til å bære risiko, og private må derfor innkalkulere et særskilt risikopåslag for egenkapitalinnskuddet. Det argumenteres ofte med at egenkapitalen i slike prosjekter kan være liten, men i så fall blir egenkapitalen enda mer utsatt for risiko.

For det andre må prosjektet lånefinansieres. Kredittmarginen (forskjellen mellom den renten staten betaler og den private selskaper betaler) er vanligvis på 0,5 til 1 prosentpoeng. Under finanskrisen har denne kommet opp i 2-3 prosentpoeng. Fordi statens avdrag/leie er faste over 25 år (pluss inflasjonsjustering) vil OPS-selskapet også ønske fast rente over 25 år. Det finnes ikke et marked for faste renter med løpetider på over 10 år i norske kroner. Finansieringen må derfor skje i utenlandsk valuta, gjennom spesielle konstruksjoner med rente- og valutabytteavtaler eller andre «kreative» finansielle løsninger. Det er all grunn til å tro at slik «finansiell ingeniørvirksomhet» også vil være et fordyrende element.

E39 mellom Klett og Bårdshaug i Trøndelag er et av de første OPS-prosjektene i Norge. Staten leier veien i 25 år fra selskapet Orkdalsvegen AS. I 2007 hadde dette selskapet et overskudd på 6,3 millioner kroner – og det av en innskutt egenkapital på 1 million!

Det er enkelt å se at OPS er lønnsomt – for de private.

“OPS er raskere i anleggsfasen“: Det behøver det slett ikke være. Hvis man slutter med de tåpelige klattbevilgningene til offentlige prosjekter, er det ikke noe i veien for å gjennomføre dem med topp tempo.

Problemet er at mange, blant annet de fleste stortingspolitikerne, ikke forstår seg på regnskap. Derfor tror de at for eksempel en vei-investering blir helt forskjellig dersom man regnskapsfører hele investeringen som en utgift når ressursene brukes, i forhold til å regnskapsføre den med f.eks. 1/25 hvert år i 25 år (såkalte “avskrivninger”). Veiprosjektet er selvsagt akkurat det samme, uavhengig av hvordan tallene blir tastet inn på en pc. Og de tror at hvis OPS-selskapet får betaling fordelt over 25 år, blir prosjektet helt annerledes enn hvis alt betales direkte når det utføres. Men når OPS-selskapet får betaling strukket ut over 25 år, beregner det seg selvsagt en rente, som minst dekker den renten som OPS-selskapet selv skal betale. På den måten betaler staten helt unødvendig mye penger i rente – og det skjer samtidig som staten selv er så rik at den har et par tusen milliarder som den plasserer i utlandet – med mye dårligere avkastning. OPS-prosjektet Orkdalsvegen er et eksempel. Mens veien kostet 1,5 milliarder å bygge, vil staten betale vel 2,5 milliarder kroner i løpet av 25 år (i dagens kroneverdi).

“OPS bidrar til at flere prosjekter kan bygges“: Feil. De politikerne som tror dette, gjør det fordi de ikke forstår eller vil forstå hva det vil så å budsjettere og føre regnskap.

Den norske staten har mer finansielle ressurser enn noen annen stat i verden. Derfor bør den sette i gang alle fornuftlige prosjekter som det finnes arbeidskraft og entreprenørkapasitet til. Prioriteringen bør skje ut fra en politisk vurdering av hva de enkelte prosjektene betyr for folk. Å belaste den styrtrike staten med helt unødvendige lånerenter og med profitt til private OPS-eiere, er åpenbart bare tåpelig.

Det saken egentlig gjelder, er at noen politikere løper private kapitalisters ærend. Dessuten kan det kanskje være lurt å satse litt på å kurse politikere i grunnleggende forståelse av offentlige og private regnskaper. Det er det tydeligvis behov for.

Er det ikke fælt med all skatten som de rike betaler?

Litt slapp oppfølging av bloggen min nå i ferietiden.  Men nå går jeg i hvert fall ut på banen i anledning Stein Erik Hagens selsomme klagesang over den skrekkelige formuesskatten.  Skatterett er nemlig faget mitt, og derfor fant jeg på fredag fram den gamle saken fra 2004, da Stortinget i desember 2004 vedtok den ekstremt gunstige fritaksmetoden for behandling av aksjeselskapers inntekt fra aksjer i andre selskaper.

Fra familieselskapet Canica AS hadde Stein Erik Hagen 8 måneder tidligere solgt sin 20 prosents eierandel i ICA-konsernet med en gevinst på 6,3 milliarder.  Med vanlig 28 prosent skatt ville skatten utgjøre omkring 1 750 millioner kroner.  Ergerlig!  Men Stortinget visste råd.  Det vedtok å gi den nye fritaksmetoden tilbakevirkende kraft, slik at den også skulle omfatte aksjegevinster fra og med 26. mars 2004.   Å gi lover tilbakevirkende kraft er jo ikke god tone, men her gjorde man altså en vri slik at Hagen sparte 1,75 milliarder i skatt. Også AP, SP og SV var blant dem som stemte for.

Samtidig – i desember 2004 – ble det vedtatt at fra 1. januar 2006 skulle personlige skattytere betale skatt av mottatt aksjeutbytte og aksjegevinster.  Det er dette finansminister Kristin Halvorsen tar med på skrytelisten sin:  At hun har begynt å skattlegge aksjeutbytte.  Men det var altså det forrige Stortinget som vedtok det, etter forslag fra finansminister Per Kristian Foss.  Det var selvfølgelig fryktelig frekt å legge opp til at de rike skulle begynne å betale skatt.  Så frekk var man da heller ikke:  Det ble innført et “skjermingsfradrag” som sikret at en aksjeinntekt tilsvarende en bestemt rente ville være skattefri.  For 2008 var dette skjermingsfradraget på 3,8 prosent av aksjeinvesteringens størrelse.  Stein Erik Hagen har en del milliarder investert i aksjer.  For hver milliard han har betalt for aksjene sine, har han rett til å motta inntil 38 millioner kroner skattefritt.  Jeg vet ikke nøyaktig hvor mye han har investert i aksjer, men det er jo en del, kanskje 10-15 milliarder?  I så fall har han altså krav på skattefrihet for aksjeinntekter på 380 – 570 millioner kroner.  Det er jo ikke så dårlig.  Selv Stein Erik Hagen skulle vel kunne leve brukbart på f.eks. 380 millioner kroner.  Da trenger han sikkert ikke å ta ut personlig utbytte utover det skattefrie skjermingsfradraget.  Så var altså ikke Per Kristian Foss så frekk likevel.

Men så er det altså den forferdelige formuesskatten.  De rike har mye makt, og mediene hører på dem.  Derfor hyler de over formuesskatten, og når de hyler, så hopper en del partier automatisk.  Stein Erik Hagens utspill om at han og barna hans må flytte på grunn av den grusomme skattebelastningen, var likevel så plumpt og pinlig at det fungerte som det vi på et ikke altfor dannet norsk kaller for “utdriting” av ham selv.  De andre rike bebreider ham for det, for framstillingen hans er så åpenbart urimelig at den tar lufta ut av den ballongen som de andre med flid har blåst opp som “saklig argumentasjon” for å fjerne formuesskatten.  Derfor er det kanskje blitt en tapt sak for dem ved dette valget.  At du kunne være så dum, Stein Erik, hveser de nå til ham.

Det er ikke så greit å være rik i Norge!

Dårlig regulering i Norge

Etter Lehman-konkursen og kollapsen i verdens finansmarkeder høsten 2008 har ledende norske politikere ofte slått seg på brystet og skrytt av hvor fortreffelig det norske reguleringsregimet er, og hvor sviktende det tilsvarende amerikanske har vært. Dette er blitt trukket fram som en av hovedårsakene til at Norge i liten grad er rammet av finanskrisen. I Norge er kun noen få banker gått over ende, alle utenlandske.

Det er mye rett og mye galt i en slik analyse. Det amerikanske finansvesenet består av mer enn New York-børsen. I USA finnes det børser og markeder for alt. Svindelselskapet Enron utviklet for eksempel markeder der man kunne spekulere i værforhold. Korn, kjøtt, soya — omtrent alt som brukes i noe omfang som innsatsfaktor i industrien handles over børs. I USA er reguleringen og tilsynet tillagt ulike føderale og delstatlige organer. Aksjer og obligasjoner er SECs ansvar, derivatmarkedene for råvarer inspiseres av Commodity Futures Trading Commission (CFTC) mens markedet for forsikringskontrakter reguleres av delstatene.

Det har kommet mye berettiget kritikk mot den manglende samordnigen og det ofte summariske tilsynet, og det pågår flere prosesser for å innføre strengere regler. Den siste uken har flere ledere i CFTC tatt til orde for å innføre strengere regulering av finansielle aktører på olje- og energibørsene. Amerikanske politikere skylder på de store investeringsbankene, hedgefond og andre spekulanter for de ekstreme svingningene i oljeprisen — fra 147 dollar fatet til 33 dollar og tilbake til vel 60 dollar nå. Det foreslås blant annet å begrense hvor mye aktører som ikke er produsenter eller konsumenter (finansielle aktører) kan eie av det utestående volumet på oljebørsen i New York. Se den amerikanske senatoren Bernie Sanders legge frem lovforslaget mot oljespekulasjon og prismanipulasjon her:

Men hva med Norge? De skandinaviske nettselskapene driver energibørsen Nord Pool. Denne børsen får langt mindre oppmerksomhet i norske medier enn energibørsene i London og New York, men prisene på denne børsen har en større direkte innflytelse på økonomien til norske husholdninger og bedrifter. På Nord Pool svinger kursene fra time til time etter værutsikter, kullpriser og CO2-kvoter — akkurat som på oljebørsene.

Kraftproduksjonen i Norden er på om lag 400 TWh. Over NordPool ble det i 2008 handlet elektrisitet for over 4000 TWh. Volumet på Nord Pool er altså ti ganger større enn den faktiske kraftproduksjonen i Norden. Det finnes flere aktører på børsen som er verken produsenter eller konsumenter, men rene spekulanter. Det finnes også egne fond (der privatpersoner kan kjøpe andeler) som spekulerer på kraftbørsen. I kroner var volumet handlet over Nord Pool på over 1000 milliarder kroner.

Hvem hindrer prismanipulasjon og spekulasjon på den nordiske kraftbørsen? Kredittilsynet? NVE? Den ene delen av kraftbørsen, Nord Pool Spot, blir regulert av NVE, mens den andre delen — som omfatter kraftderivater — blir regulert av Kredittilsynet. Har noen av disse noen gang produsert en rapport som tar for seg hvordan Nord Pool virker, hvor mye spekulasjon og prismanipulasjon som foregår? Det er jo kanskje vanskelig siden staten selv tjener penger på spekulasjonen. Statkraft, sammen med sine datterselskaper, er den største aktøren på Nord Pool. De amerikanske energibørsene må oppgi detaljert statistikk der andelen kontrakter som eies av finansielle aktører fremgår. Noe slikt finnes ikke på Nord Pool.

Finansminister Kristin Halvorsen har satt sammen en såkalt grådighetskommisjon som skal gjennomgå årsakene til finanskrisen. Jeg utfordrer Kristin Halvorsen til å sette ned en egen kommisjon som skal gjennomgå hvordan den nordiske kraftbørsen fungerer. Kommisjonen må undersøke

* Hvem som tjener på den frie kraftspekulasjonsøkonomien
* Hvor stor innvirkning spekulanter og spekulativ handel har på prisene på elektrisitet
* Utrede omlegging til et system med toprissystem for elektrisitet
* Utrede politisk kontrollert disponering av kraftressursene for å ta vare på og bygge opp miljøvennlig kraftkrevende industri