Torstein Dahle De dødelige kalkylene
Lester Brown, den anerkjente lederen for Earth Policy Institute i Washington D.C., kom i 2009 med sin bok ”Plan 4.0. Mobilizing to Save Civilization”. I begynnelsen av boken retter han søkelyset mot verdens matforsyning: ”Jeg har selv avvist tanken om at matmangel kunne føre til sammenbrudd i vår globale sivilisasjon i det 21. århundret. Men vi mislykkes i å snu miljøtrendene som ødelegger verdens matforsyning. Det tvinger meg til å konkludere med at hvis vi fortsetter som før, er et sammenbrudd ikke bare mulig, men også sannsynlig.” og ”Denne nye prisstigningen har ….. sammenheng med langvarige trender: befolkningsvekst, synkende grunnvannstand, temperaturstigning, issmelting – og at det brukes korn for å lage drivstoff til biler”.
Vi lever på en klode med store, men begrensede ressurser. På felt etter felt nærmer vi oss grensen for hva som er mulig å utnytte. Her hjemme er det vel klimautfordringen som har framstått som den fremste trusselen, men alarmen går altså også på andre områder.
Petroleumsressursene som vi nå pumper opp i høyt tempo, har det tatt 100-150 millioner år å skape. Om 100 eller 200 år vet menneskene uendelig mye mer enn i dag om hva slags fantastiske anvendelser oljen kan ha. Jeg tror de kommer til å felle en knusende dom over oss som ødela disse ressursene i løpet av 2-3 generasjoner – og til alt overmål bare brant dem opp og dermed skjerpet klimatrusselen vesentlig.
Tenk deg at du med denne erkjennelsen i hodet møter en oljedirektør, og at du konfronterer ham med dette: ”Hvis dere i stedet for å selge olje nå til 100 dollar per fat, lot den ligge i 30 år til, kunne dere kanskje få 1500 dollar per fat. Ser du ikke at det også fra en økonomisk synsvinkel blir helt feil å ta opp all den lett tilgjengelige oljen så raskt?”
Men da smiler han lurt og svarer: ”For oss er det mer lønnsomt å selge olje nå til 100 dollar per fat, enn det er å vente i 30 år og selge den da til 1500 dollar per fat. Hvis vi bruker en kalkulasjonsrente på 10% p.a., som slett ikke er spesielt høyt i vår bransje, får vi en nåverdi på 86 dollar av 1500 dollar om 30 år.”
Slik fungerer de investeringskalkylene som millioner av de mektigste beslutningstakere over hele verden bruker: De nedvurderer dramatisk de konsekvensene som ligger et stykke ut i tid. Selv om vi halverer kalkulasjonsrenten til 5% p.a., vil et tiltak som gir oss 100 millioner i dag være lønnsomt, selv om det skaper miljøproblemer som vil koste 400 millioner om 30 år.
Hvis menneskeheten skal kunne overleve på akseptabelt vis, kan vi ikke fortsette med å la slike beslutningskriterier styre alle våre økonomiske beslutninger. Selvsagt er det ikke kalkyleteknikken som er problemet. Kalkylene avspeiler bare dette økonomiske systemets funksjonsmåte: De gir bedriftsøkonomisk riktige, men i sum helt katastrofale beslutninger.
Det haster med å finne ut av hvordan vi skal komme oss videre og skape det etter-kapitalistiske samfunnet, der menneskene bevisst og i fellesskap styrer sine beslutninger ikke ut fra hva som gir størst vekst i kapitalen, men ut fra hvordan klodens begrensede ressurser skal kunne gi et best mulig liv for alle mennesker både 100 og 1000 år fram i tid.
