RSS

Arkiv for August, 2011

Den viktigste politiske lærdommen av terroren 22. juli

Torsdag 26. juli hadde jeg denne artikkelen i Bergens Tidende:

Den viktigste politiske lærdommen av terroren 22. juli

Det hadde ikke gått mange minutter etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet før hatefulle meldinger om ”de jævla muslimene” begynte å suse gjennom mobilnettet. I Oslo ble en med pakistansk bakgrunn banket opp. Så kom meldingen om skyting på AUF-leiren Utøya. Den skapte forvirring. Og endelig kom meldingen om at en lyslugget nordmann var pågrepet for å ha meid ned forsvarsløse unge mennesker med en ufattelig brutalitet og ondskap.

Økonomen Ali Esbati i Manifest Analyse var på Utøya og havnet selv midt oppi det helvetet som Utøya var i 90 lange minutter. Til NRK lørdag formulerte han det som etter mitt syn er aller viktigst å diskutere framover. 

Hvis en som er gal og kristen, utfører en forferdelig handling, er det fordi han er gal. Hvis en som er gal og muslim, utfører en forferdelig handling, er det fordi han er muslim. Omtrent slik formulerte Esbati et helt sentralt trekk ved den offentlige debatten og ved store deler av mediedekningen av terrorhandlinger omkring i verden.

I kjølvannet av tragedien 22. juli er det avgjørende viktig å diskutere og rette opp den bokstavelig talt livsfarlige skjevheten som Ali Esbati påpeker.

Det norske folket samles i avsky og i et bredt og varmende engasjement mot den terroren som rammet så grusomt den 22. juli. Dette engasjementet skal vi verdsette høyt. Nettopp det at vi i dette lille landet vårt samles i sorgen på en slik måte, er en viktig kvalitet ved det norske samfunnet.

Men bomben i regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya var politiske terrorhandlinger. Vi gjør en stor urett mot ungdommene på Utøya hvis vi underslår at de ble angrepet og myrdet på grunn av det bestemte politiske engasjementet de hadde.

Attentatmannen har nedlagt et kolossalt arbeid i den politiske begrunnelsen for sine handlinger. De var ikke rettet mot politisk engasjerte ungdommer i sin alminnelighet. Det er ingen tilfeldighet at han angrep en AUF-leir. Han drepte ungdommer med et klart og sterkt flerkulturelt engasjement. Han drepte dem fordi de i hans øyne var ”forrædere” mot det som var hans store, overordnede sak:  Å føre krig mot at det norske samfunnet skal bli et flerkulturelt samfunn, et samfunn der det også skal være rom for muslimer og muslimers religiøse virksomhet.

Det er lov å ha ulike syn på innvandringspolitikk, og slik uenighet må debatteres åpent. VI må respektere at det finnes ulike livssyn, og ikke noe livssyn kan være hevet over debatt. Tvert imot er livssyns- og religionsdebatt viktig. Men å knytte åndskamp til hat og vold, blir feil. Og da er det dessverre et faktum at Ali Esbati treffer spikeren på hodet.

Når attentatmannen nå framstår som konservativ kristen, er det heldigvis de færreste – om noen i det hele tatt – som kaster seg hatefullt over konservative kristne av den grunn. Men hvis dette hadde blitt utført av en muslim, ville alle massemedier og hele internett rent over med islam-debatt, og debatten ville ha vært fylt av hat.

Det er dette som er det alle viktigste å rette søkelyset mot nå. De som fyrer opp under slikt hat, må slutte med det. Og hele medie-Norge og det politiske Norge må diskutere hvorfor Ali Esbati har rett, og hvordan vi skal sørge for at hans problemstilling skal bli uaktuell.

22. juli 2011 – Mer enn en gal manns verk?

Jeg har skrevet artikkelen “Et eurofascistisk manifest” i det ekstranummeret som tidsskriftet “Rødt!” nettopp har utgitt: http://marxisme.no/index.php/2011/nr-2b-2011/676-torstein-dahle  

Jeg har hatt den tvilsomme fornøyelse å lese gjennom massemorderens såkalte “manifest”. Jeg gjorde det allerede 24. juli, fordi mine venner i Gaza-konvoien Freedom Flotilla 2 var opptatt av hva slags menneske terroristen var og hva han stod for politisk. Bl.a. var det enkelte som hadde hørt at han var sionist. For å kunne gi dem en noenlunde velbegrunnet vurdering leste jeg igjennom dette produktet. Han er ikke sionist, men han er en ekstrem muslimhater og ganske klart fascist. Han har selvsagt ikke noe til overs for palestinerne, der islam jo står sterkt hos mange, og han støtter derfor Israels okkupasjon og terror mot palestinerne fullt ut. Men denne posisjonen avspeiler hans hovedsak: Hans forskrudde forestilling om den store konspirasjonen mellom muslimene  – som liksom skal ha en omfattende og ondsinnet plan om å overta kontrollen over Europa og omdanne det til Eurabia  – og langt mer enn 90 prosent av parlamentarikerne og av mediene i Europa - som på forræderisk vis arbeider målbevisst for å hjelpe muslimene med dette prosjektet. De er kulturmarxister og multikulturalister. Selv om han i særlig grad peker på Arbeiderpartiet og andre sosialdemokratiske partier i Europa, er det ingen tvil om at vi blant kulturmarxistene kan finne f.eks. Erna Solberg og Per-Kristian Foss.

Min artikkel er meget kortfattet, og selv om jeg mener at den peker på noen av de mest sentrale trekkene i manifestet hans, er den selvsagt preget av at dette lille heftet skulle være en enkel og kortfattet trykksak for gratis utdeling til mange.      

Dette er nr 2b av tidsskriftet, med tittelen “22. juli 2011: Mer enn en gal manns verk?”. Det inneholder også flere andre artikler, som på forskjellig måte setter denne tragedien inn i den sammenhengen den hører hjemme: Som et politisk attentat, der målene og ofrene ble plukket ut fra en meget bevisst – og politisk og menneskelig fullstendig syk – politisk vurdering.  De andre artiklene i dette nummeret er meget leseverdige:  http://marxisme.no/index.php/2011/nr-2b-2011

De dødelige kalkylene

Lester Brown, den anerkjente lederen for Earth Policy Institute i Washington D.C., kom i 2009 med sin bok ”Plan  4.0. Mobilizing to Save Civilization”. I begynnelsen av boken retter han søkelyset mot verdens matforsyning: ”Jeg har selv avvist tanken om at matmangel kunne føre til sammenbrudd i vår globale sivilisasjon i det 21. århundret. Men vi mislykkes i å snu miljøtrendene som ødelegger verdens matforsyning. Det tvinger meg til å konkludere med at hvis vi fortsetter som før, er et sammenbrudd ikke bare mulig, men også sannsynlig.” og ”Denne nye prisstigningen har ….. sammenheng med langvarige trender:  befolkningsvekst, synkende grunnvannstand, temperaturstigning, issmelting – og at det brukes korn for å lage drivstoff til biler”.  

Vi lever på en klode med store, men begrensede ressurser. På felt etter felt nærmer vi oss grensen for hva som er mulig å utnytte. Her hjemme er det vel klimautfordringen som har framstått som den fremste trusselen, men alarmen går altså også på andre områder.

Petroleumsressursene som vi nå pumper opp i høyt tempo, har det tatt 100-150 millioner år å skape. Om 100 eller 200 år vet menneskene uendelig mye mer enn i dag om hva slags fantastiske anvendelser oljen kan ha. Jeg tror de kommer til å felle en knusende dom over oss som ødela disse ressursene i løpet av 2-3 generasjoner – og til alt overmål bare brant dem opp og dermed skjerpet klimatrusselen vesentlig.

Tenk deg at du med denne erkjennelsen i hodet møter en oljedirektør, og at du konfronterer ham med dette: ”Hvis dere i stedet for å selge olje nå til 100 dollar per fat, lot den ligge i 30 år til, kunne dere kanskje få 1500 dollar per fat. Ser du ikke at det også fra en økonomisk synsvinkel blir helt feil å ta opp all den lett tilgjengelige oljen så raskt?”

Men da smiler han lurt og svarer: ”For oss er det mer lønnsomt å selge olje nå til 100 dollar per fat, enn det er å vente i 30 år og selge den da til 1500 dollar per fat. Hvis vi bruker en kalkulasjonsrente på 10% p.a., som slett ikke er spesielt høyt i vår bransje, får vi en nåverdi på 86 dollar av 1500 dollar om 30 år.”

Slik fungerer de investeringskalkylene som millioner av de mektigste beslutningstakere over hele verden bruker: De nedvurderer dramatisk de konsekvensene som ligger et stykke ut i tid. Selv om vi halverer kalkulasjonsrenten til 5% p.a., vil et tiltak som gir oss 100 millioner i dag være lønnsomt, selv om det skaper miljøproblemer som vil koste 400 millioner om 30 år.

Hvis menneskeheten skal kunne overleve på akseptabelt vis, kan vi ikke fortsette med å la slike beslutningskriterier styre alle våre økonomiske beslutninger. Selvsagt er det ikke kalkyleteknikken som er problemet. Kalkylene avspeiler bare dette økonomiske systemets funksjonsmåte: De gir bedriftsøkonomisk riktige, men i sum helt katastrofale beslutninger.

Det haster med å finne ut av hvordan vi skal komme oss videre og skape det etter-kapitalistiske samfunnet, der menneskene bevisst og i fellesskap styrer sine beslutninger ikke ut fra hva som gir størst vekst i kapitalen, men ut fra hvordan klodens begrensede ressurser skal kunne gi et best mulig liv for alle mennesker både 100 og 1000 år fram i tid.

Så er vi i gang igjen!

Forsøket mitt på å komme i gang igjen med bloggen min sent på høsten 2010 kræsjet av flere grunner – bl.a. en altfor stor arbeidsbelastning. Vårsemesteret 2011 ble også knallhardt, og noen av grunnene til det skal jeg komme tilbake til etter kommunevalget.

Nå er det på høy tid å få fart på denne bloggen igjen, og denne gangen skal det ikke kræsje!  Jeg starter med å legge inn en sak som jeg skrev i februar for NHH-studentenes internavis K7 Bulletin. Den er nemlig høyaktuell fortsatt (blir bare mer og mer aktuell for hver dag som går). Deretter noen andre saker fra den aller siste tiden – og så er jeg i gang!