RSS

Arkiv for September, 2009

Takk for innsatsen – Nå er det full fart forover!

Først av alt: Hjertelig takk til alle dem som har stått på og levert en kjempeinnsats i Rødts valgkamp 2009. Det er ingen tvil om at dette har vært en av de beste valgkamper noensinne i Rødts og RVs historie.

En spesiell takk går til våre viktige støttespillere i de internasjonale miljøene, der mange har gjort en stor innsats for at Rødt skulle gjøre et godt valg. Synd at det ikke lyktes!

Med svært knapp margin mislyktes vi altså med det som var et sentralt mål med valgkampen: Å komme inn på Stortinget. I Oslo fikk vi 12 920 stemmer (4,0 prosent), et tall som i mange tilfeller ville ha vært tilstrekkelig, men som altså ikke holdt ved dette valget. I Hordaland hadde vi tilbakegang og fikk bare 2,5 prosent av stemmene. Meningsmålingene viste lenge at mandat lå langt utenfor rekkevidde, og det var nok en del som at den grunn hadde avskrevet muligheten for Rødt-mandat og som stemte på grunnlag av en slik vurdering. På tampen av valgkampen kom det flere målinger som tydet på at mandatet likevel kunne være innen rekkevidde, men da var det tydeligvis for sent. På landsbasis gikk vi marginalt fram fra 1,2 til 1,3 prosent av stemmene, noe som innebærer en økning på knappe 4 000 stemmer. Det kan vi ikke være fornøyd med.

Det intense mediekjøret på regjeringsalternativer i alle mulige og umulige varianter tok luven fra de faktiske politiske utfordringene. Det var Jens mot Jensen og/eller Erna gjennom hele valgkampen, og det tjente AP, Høyre og Frp stort på. Det rammet Venstre, Krf, SP og SV, og det rammet utvilsomt også oss. Vi var tydelige på at vi foretrakk en rødgrønn regjering framfor en regjering dominert av H og/eller Frp. Samtidig var det viktig for oss å uttrykke en skarp kritikk av de rødgrønne regjeringspartienes svikt på viktige områder som klima og miljø, krig og fred, fattigdom, helsepolitikk, likelønnspott, kommuneøkonomi. Det var krevende å ivareta begge disse perspektivene. Jeg mener at vi i hovedsak, med visse forbehold, klarte det. Men en god valgkamp klarte likevel ikke å hindre at den ekstreme konsentrasjonen rundt regjeringsspørsmålet ødela mye for oss.

Svært positivt var det at vi over hele landet har fått kjørt ut Rødts politikk på viktige områder som kampen mot krigen, nødvendigheten av en omfattende klimapolitisk snuoperasjon, og synliggjøring av planene om angrep på uførepensjonen og mobilisering til forsvar mot disse angrepene. Og svært viktig: Vi stått opp mot rasisme og muslimhets og mot at Frp skal få legge premissene for Norges asylpolitikk.

Rødt-aktivistenes prestasjoner i valgkampen avspeiles også i tallene, som tyder på at valgkampen i 2009 ga klart bedre uttelling enn valgkampen i 2005. I Oslo fikk Rødt 3,1 prosent av forhåndsstemmene. Av de stemmene som ble avgitt på valgdagen, fikk Rødt 4,2 prosent. I 2005 var de tilsvarende tallene 2,8 og 3,1 prosent. Altså et mye større løft gjennom valgkampen denne gang enn i 2005. I Bergen får vi det samme bildet: Rødt fikk 3,1 prosent av forhåndsstemmene og 3,4 prosent av de stemmene som ble avgitt på valgdagen. I 2005 var bildet helt motsatt: Valgdagen var 0,9 prosent dårligere enn forhåndsstemmene.

Vår innsats for å sette de store politiske sakene på dagsorden har langvarig betydning. Selv om LO-kongressen vedtok et krav om at uførepensjonen må vernes mot angrep, var det få i Norge som visste at det foreligger viktige kuttforslag, som vil svi særlig hardt for de uførepensjonistene som ligger lavest i inntekt. Etter denne valgkampen er det mange som har fått med seg at det foreligger planer om å angripe uførepensjonen. Denne synliggjøringen gir et mye bedre utgangspunkt for å kunne mobilisere til forsvar mot den planlagte svekkingen av uførepensjonen.

Vår motstand mot Norges deltakelse i krigen i Afghanistan fikk en framtredende plass i valgkampen, spesielt gjennom Erling Folkvords reise til Afghanistan. Med et storting som enstemmig har støttet Norges krigføring i Afghanistan, har Rødt en nøkkelrolle i å bære fram den krigsmotstanden som en stor del av det norske folk står for. Denne rollen blir høyt verdsatt av mange som ellers ikke støtter Rødt. Motstanden mot krigen har stor strategisk betydning. Det er virkelig synd at Rødt ikke får muligheten til å bringe denne motstanden inn på Stortinget.

Rødt har gjennom valgkampen markert seg som miljøparti og som et parti med en helt annen offensiv klimapolitikk enn den som det råtne klimaforliket står for. På Stortinget har det ikke i det hele tatt blitt stilt spørsmålstegn ved en fortsatt kraftig satsing på å holde maksimalt tempo i leting og utvinning av petroleum. Norge er en klimapolitisk versting

Av stor langsiktig betydning er også vår markering av solidaritet med mennesker fra andre deler av verden.

Når det gjelder asylpolitikk og integrering har denne valgkampen vært svært ille. AP har overtatt mye av Frps politikk. Vi har framhevet at norsk asyl- og flyktningpolitikk må ta som utgangspunkt at folk på flukt trenger beskyttelse, uavhengig om de har id-papirer staten godkjenner eller ikke. I de siste partilederdebattene var det bare Rødt som sa fra at vi ikke kan føre en diskusjon på Frps løgnaktige, rasistiske premisser. Det er ikke horder av kriminelle – det er mennesker vi snakker om.

Vi har fått mange positive reaksjoner på Rødts vilje til stå opp mot hetsen, slå tilbake mot rasisme og muslimhets, og kreve en human flyktning- og asylpolitikk.

Det gode arbeidet under valgkampen må vi nå føre videre. Arbeidet for å hindre dramatisk svekkelse av uførepensjonen vil kreve desto mer når vi ikke har en stortingsplass å bruke i kampen. Klimautfordringen kommer stadig tettere inn på livet av oss, og trykket fra miljøengasjerte mennesker må bli veldig stort for å kunne presse et storting med den sammensetningen som det nyvalgte Stortinget har.

Det nye Stortinget har en markert dårligere sammensetning enn det gamle både når det gjelder klimapolitikk og asylpolitikk. Det sier ikke lite, så elendig som det gamle Stortinget var på disse feltene. Når AP, Høyre og Frp har styrket seg, og de andre stortingspartiene er svekket, stiller det desto større krav til å bygge opp det organiserte, folkelige presset på Stortinget og regjeringen. Jens Stoltenberg har vunnet valget på folks tro på at han står for forsvar av velferdsstaten og en rødgrønn profil, mens han i virkeligheten har vært og fortsatt er en pådriver for markedsliberalisme og imperialisme. Med det Stortinget som nå er valgt, får vi sannsynligvis se mer av hans og AP-ledelsens sanne ansikt.

Rødt har fått mange nye medlemmer gjennom valgkampen. En hovedoppgave framover blir å bygge opp partiorganisasjonen, for å få den nødvendige styrken til å møte de store utfordringene framover.

En hjertelig takk til alle Rødts aktivister og støttespillere for flott innsats! En spesiell hilsen går til Rød Ungdom, som har gjort en enorm innsats og som har styrket seg og oss i Rødt betydelig.

Nå er det full fart framover, i arbeidet for en annen og bedre verden!

Enda tettere i Hordaland

I Bergensavisen på valgdagen har Rødt 4,4 prosent av stemmene. Vi spiser oss stadig inn på den avstanden som gjenstår før vi har stortingsmandatet inne.

Resonnementene i blogginnlegget fra i går står enda mer på spissen i dag: Hver eneste stemme på Rødt i Hordaland kan være avgjørende for om det blir stortingsplass på meg, og den kan avgjøre om det blir rødgrønn regjering eller en høyredominert regjering.

Det kan være avgjørende for om det blir nye framstøt mot sykelønn, faglige rettigheter og for sosial dumping. Heller ikke en rødgrønn regjering er patent på noe av dette, men den er tross alt bedre, og det er framfor alt lettere å presse den for å få gjennomslag for fagbevegelsens krav.

Jeg håper det lykkes å komme på Tinget for å reise kampen for å forsvare uførepensjonene mot de foreslåtte, alvorlige kuttene. Og at vi skal kunne brette opp ermene og gå i gang med en klimapolitisk snuoperasjon. Og dessuten at det omsider – etter 8 års krigføring, skal bli reist forslag om at Norge skal trekke seg ut av krigen i Afghanistan!

Stem Rødt!

Å stemme Rødt i Hordaland kan avgjøre regjeringsspørsmålet

Jeg er tett ved mandat i Hordaland

I dagens måling i Bergensavisen har jeg 4,1 prosent, dvs. at jeg er 8 promille fra stortingsmandat. Målingene er på full fart oppover.

I går var det partilederdebatt i TV2, og fra mange hold har jeg fått høre at det gikk veldig bra. Jeg lyktes i å tilrive meg taletid til et langt innlegg om asylpolitikk, om sammenblandingen av asyldebatt og debatt om integrering av mennesker med innvandrerbakgrunn, og at Frps handlingsplan om salg av øl, vin og sprit i alle butikker døgnet rundt er mye viktigere for vold og kriminalitet enn asylpolitikken er. Jeg tror den partilederdebatten vil bidra til å løfte oss videre opp.

Det å få meg inn fra Hordaland og Erling Folkvord inn fra Oslo kan være avgjørende for om det blir en rødgrønn regjering eller en høyredominert regjering. Vi konkurrerer begge med folk fra Høyre og Frp om sistemandatet.

Nå dreier det seg om å stå på for fullt de siste timene. Hver eneste Rødt-stemme kan være avgjørende for om vi kommer på Stortinget, og for om vi får rødgrønn regjering i stedet for en høyredominert regjering.

Stopp ødeleggelsen av tilbud til ungdom med rus- og atferdsproblemer

Torsdag sendte jeg brev til statsråd Anniken Huitfeldt. Det er et selsomt faktum at under den rødgrønne regjeringen har man begynt å sette oppgaver innenfor barnevern og rusomsorg ut på anbud. I Hordaland har dette fått katastrofale konsekvenser. Gjennom årtier er disse områdene blitt underprioritert som viktige områder for det offentliges egen innsats. Ansvaret er i stor grad blitt skjøvet over på stiftelser og ideelle organisasjoner, delvis også på ren bissniss. Noen av de tilbudene som er bygd opp av stiftelser og ideelle organisasjoner er av høy kvalitet, og de er resultat av arbeid og kompetanse bygd opp over mange år. Anbudskonkurranser vektlegger pris på bekostning av kvalitet, og de som har bygd opp gode men ressurskrevende tilbud, taper.

I Hordaland tapte både Styve Gard (Stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste) og Garnes ungdomshjem (Stiftelsen Bergen Diakonissehjem) en anbudsrunde i desember 2008. Begge to er kvalitetsmessig gode tilbud for ungdom med rusproblemer, og de har gode resultater. Dermed raseres alt tilbud på dette området i Hordaland. Dette er en utilgivelig politikk. Det er virkelig frekt når AP har skrevet under på “Si nei til privatisering, anbud og konkurranseutsetting” i sitt svar til LO.

Her er brevet mitt til Anniken Huitfeldt:

Stopp ødeleggelsen av Styve Gard som tilbud til ungdom med rus- og atferdsproblemer

Et meget godt og vellykket behandlingstilbud for ungdom med rus- og atferdsproblemer er nå i full oppløsning, på tross av at det er skrikende mangel på slike tilbud både i Hordaland og i resten av landet.

Høsten 2008 hadde Styve Gard 14 ungdommer med rusproblemer, og man hadde planer om å utvide til 20. Under den fatale anbudsrunden på slutten av 2008, der ideelle organisasjoner skulle konkurrere om 205 plasser over hele landet, fikk imidlertid Styve Gard tildelt bare tre plasser. Stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste, som driver Styve Gard, har nå måttet legge ned to avdelinger, en i Arna og en på Evanger. Av de to avdelingene man sitter igjen med, står avdelingen på Voss for tur til å bli nedlagt, og deretter er det selve Styve Gard på Evanger som er igjen.

Det har tatt 20 års målbevisst og systematisk innsats å få bygd opp et miljø med høy kompetanse og etter hvert lang erfaring på dette meget krevende feltet. Denne type oppgaver egner seg ikke i det hele tatt for konkurranse og anbud, både fordi det er ødeleggende å skulle bygge opp og rive ned miljøer avhengig av om man får en kontrakt eller ikke, og fordi det er helt forfeilet å legge prisnivået på et anbud til grunn for anskaffelse.

Det er velkjent at det er svært krevende å bygge opp et tilbud som kan gi gode resultater, og det er også en rekke eksempler på tilbud som har vist seg å ikke holde mål. Dermed behøver høye kostnader slett ikke å fortelle om ineffektiv ressursbruk. Tvert imot kan det snarere være et signal om satsing på kvalitet og gode resultater, som også er samfunnsøkonomisk mest lønnsomt – i den grad slike kriterier skal legges til grunn.

Det som er bygd opp rundt Styve Gard er nå i full oppløsning. Man har imidlertid forsøkt å unngå å bryte båndene med de ansatte, slik at det i stor grad er benyttet permisjoner i stedet for oppsigelser, i håp om at nedbyggingen kan stoppes og erstattes av en reetablering av det tidligere miljøet. Man har også søkt å holde på så mange som mulig av ungdommene – ut den perioden de har vedtak for. Håpet er at det skal være mulig å ta opp igjen det gode arbeidet som har hjulpet så mange tidligere.

Rødt mener at det er viktig med en betydelig økning av den offentlige innsatsen på dette feltet. Hovedansvaret for de praktiske løsningene har altfor lenge vært skjøvet over på private. Men en slik satsing må komme i tillegg til – ikke i stedet for – den delen av ideelle organisasjoners tilbud som er av god kvalitet. Det er samlet sett stor underdekning for tilbud overfor denne målgruppen.   Derfor er det viktig for oss at Styve Gard og andre institusjoner med god kompetanse og gode resultater skal kunne drive videre.

Jeg ber deg vise handlekraft og ta initiativ for å få Styve Gard ut av det ødeleggende kvelertaket som anbudsutsettelse har vist seg å være. Her i fylket er også Garnes Ungdomshjem i en lignende situasjon, selv om raseringsprosessen der ikke er kommet så langt ennå.

Det som nå skjer, er en tragedie, og det er en skandale at det er en rødgrønn regjering som gjennom en ødeleggende anbudspraksis river i stykker en del av det tilbudet som vi så sårt hadde trengt mye mer av.

Med vennlig hilsen
Torstein Dahle
stortingskandidat Rødt Hordaland

Grønne sertifikater er en avsporing

Hvorfor skal klimakampen gang på gang avspores med markedsliberalistiske påfunn?

Dagens påfunn er «grønne sertifikater». Det er en ordning der prosjekter for fornybar energi subsidieres. Så langt er det utmerket. Men subsidieringen skjer via et komplisert sertifikatmarked. Fornybar-energi-prosjektet får tildelt el-sertifikater som de kan selge, og så pålegges du og jeg og andre strømforbrukere å kjøpe slike sertifikater for å kunne bruke strøm. I praksis er det vår strømleverandør som kjøper sertifikatene, og så belastes vi for vår andel av dem.

Dermed kommer en hær med snyltere som skal profitere på markedet vandrende inn: Meglere, administratorer av markedet, og kontoførere som skal holde rede på hvor mange sertifikater den enkelte sertifikatpliktige har. El-leverandøren må ved årsslutt levere en slags selvangivelse, der de redegjør for hvor mange sertifikater de har kjøpt, og så sammenlignes det med hvor mange sertifikater de er pålagt å ha på bakgrunn av hvor mye strøm de har solgt til forbrukerne.

I Sverige er dette markedet i full drift. Prisene varierer voldsomt: I august 2008 kostet elsertifikat 6,37 øre per kWh, mens du i desember 2008 kunne kjøpe sertifikat for 4,90 øre per kWh.

I tillegg til å holde rede på nettleie og din strømleverandørs strømpris, må du snart også holde rede på din strømleverandørs sertifikatpris. Noen har gjort gode kjøp og har lavere påslag for elsertifikat enn andre. Derfor har man i Sverige lagd nettsteder der du kan sammenligne alle strømleverandørenes ulike priser for sertifikater.

Selvsagt vil en del kunder bli lurt til å betale mer for sertifikater enn de burde. Noen har god tid og er flinke til å bruke internett, og kan shoppe rundt på nettet og finne den billigste leverandøren til enhver tid.

Dette kalles et stort framskritt. Og selvsagt er det et stort framskritt for den snyltergjengen som farter rundt i fine biler mellom dyre kontorer og tjener millioninntekter på dette.

Ordningen er også lite treffsikker. Både vannkraft og vindkraft og annen fornybar energi skal inn i ordningen. Vannkraft trenger ingen subsidier. I Norge er det stort sett ekstremt lønnsomt å produsere vannkraft. Men slik må det være når det er marked. I et marked kan vi ikke differensiere mellom ulike slags aktører. Resultat: Elendig treffsikkerhet.

Denne galskapen har Norge i dag avtalt med Sverige at vi skal være med i. Vår olje- og energiminister Terje Riis-Johansen har fått mye kjeft for at han har somlet med dette, men nå er det valg, og det skal vises handlekraft. Så nå har han klart det! HURRA! Nå skal vi også få være med i markedet for grønne sertifikater!

Vi i Rødt er litt gammeldagse. Vi vil ha noe så sidrompa som en ganske enkel støtteordning for fornybar energi. Den dekkes av statens generelle skatteinntekter, og det er ingen som får millioninntekter av å boltre seg. De som lager den fornybare energien skal få vite nøyaktig hva de får i støtte – på forhånd til og med. Og ingen strømforbrukere skal behøve å bruke 5 minutter en gang på å orientere seg i et fikst sertifikatmarked. Rett og slett bånn kjedelig, helt ubyråkratisk – og effektivt.

Stans hyllesten! Grønne sertifikater er en total avsporing. De HAR en viss subsidieeffekt, og derfor HAR de ført til mer fornybar energi. Det vil vi også ha. Men vi må ikke være så dumme at vi tar denne galskapen med på kjøpet. En god, gammeldags støtteordning – det er tingen!

Skal staten kjøpe vei på avbetaling?

De borgerlige partiene kjører en nå en voldsom kampanje for å privatisere veier og infrastruktur i Norge gjennom satsing på såkalte OPS-prosjekter.

OPS (Offentlig Privat Samarbeid) innebærer at staten inngår en langsiktig leiekontrakt med et privat selskap der det private selskapet står for utbygging, drift og finansiering av prosjektet i et gitt tidsrom, som oftest 20-25 år. Etter dette overtar staten anlegget vederlagsfritt. Om du har sett TV-reklamen for leasingselskapet Thorn, skjønner du tegningen.

De borgerlige partiene (Senterpartiet inkludert) ønsker å løse viktige infrastrukturproblemer gjennom bruk av OPS. Argumentasjonen er som oftest slik:

“OPS er billigere“: Feil. Alle skjønner at kjøp på avbetaling er dyrere enn å finansiere investeringer kontant.

For det første skal veieieren (OPS-selskapet) ha avkastning på den kapitalen de har skutt inn i selskapet. OPS-selskapet har selvsagt svakere ryggrad enn staten til å bære risiko, og private må derfor innkalkulere et særskilt risikopåslag for egenkapitalinnskuddet. Det argumenteres ofte med at egenkapitalen i slike prosjekter kan være liten, men i så fall blir egenkapitalen enda mer utsatt for risiko.

For det andre må prosjektet lånefinansieres. Kredittmarginen (forskjellen mellom den renten staten betaler og den private selskaper betaler) er vanligvis på 0,5 til 1 prosentpoeng. Under finanskrisen har denne kommet opp i 2-3 prosentpoeng. Fordi statens avdrag/leie er faste over 25 år (pluss inflasjonsjustering) vil OPS-selskapet også ønske fast rente over 25 år. Det finnes ikke et marked for faste renter med løpetider på over 10 år i norske kroner. Finansieringen må derfor skje i utenlandsk valuta, gjennom spesielle konstruksjoner med rente- og valutabytteavtaler eller andre «kreative» finansielle løsninger. Det er all grunn til å tro at slik «finansiell ingeniørvirksomhet» også vil være et fordyrende element.

E39 mellom Klett og Bårdshaug i Trøndelag er et av de første OPS-prosjektene i Norge. Staten leier veien i 25 år fra selskapet Orkdalsvegen AS. I 2007 hadde dette selskapet et overskudd på 6,3 millioner kroner – og det av en innskutt egenkapital på 1 million!

Det er enkelt å se at OPS er lønnsomt – for de private.

“OPS er raskere i anleggsfasen“: Det behøver det slett ikke være. Hvis man slutter med de tåpelige klattbevilgningene til offentlige prosjekter, er det ikke noe i veien for å gjennomføre dem med topp tempo.

Problemet er at mange, blant annet de fleste stortingspolitikerne, ikke forstår seg på regnskap. Derfor tror de at for eksempel en vei-investering blir helt forskjellig dersom man regnskapsfører hele investeringen som en utgift når ressursene brukes, i forhold til å regnskapsføre den med f.eks. 1/25 hvert år i 25 år (såkalte “avskrivninger”). Veiprosjektet er selvsagt akkurat det samme, uavhengig av hvordan tallene blir tastet inn på en pc. Og de tror at hvis OPS-selskapet får betaling fordelt over 25 år, blir prosjektet helt annerledes enn hvis alt betales direkte når det utføres. Men når OPS-selskapet får betaling strukket ut over 25 år, beregner det seg selvsagt en rente, som minst dekker den renten som OPS-selskapet selv skal betale. På den måten betaler staten helt unødvendig mye penger i rente – og det skjer samtidig som staten selv er så rik at den har et par tusen milliarder som den plasserer i utlandet – med mye dårligere avkastning. OPS-prosjektet Orkdalsvegen er et eksempel. Mens veien kostet 1,5 milliarder å bygge, vil staten betale vel 2,5 milliarder kroner i løpet av 25 år (i dagens kroneverdi).

“OPS bidrar til at flere prosjekter kan bygges“: Feil. De politikerne som tror dette, gjør det fordi de ikke forstår eller vil forstå hva det vil så å budsjettere og føre regnskap.

Den norske staten har mer finansielle ressurser enn noen annen stat i verden. Derfor bør den sette i gang alle fornuftlige prosjekter som det finnes arbeidskraft og entreprenørkapasitet til. Prioriteringen bør skje ut fra en politisk vurdering av hva de enkelte prosjektene betyr for folk. Å belaste den styrtrike staten med helt unødvendige lånerenter og med profitt til private OPS-eiere, er åpenbart bare tåpelig.

Det saken egentlig gjelder, er at noen politikere løper private kapitalisters ærend. Dessuten kan det kanskje være lurt å satse litt på å kurse politikere i grunnleggende forståelse av offentlige og private regnskaper. Det er det tydeligvis behov for.