RSS

Arkiv for September, 2009

Grønne sertifikater er en avsporing

Hvorfor skal klimakampen gang på gang avspores med markedsliberalistiske påfunn?

Dagens påfunn er «grønne sertifikater». Det er en ordning der prosjekter for fornybar energi subsidieres. Så langt er det utmerket. Men subsidieringen skjer via et komplisert sertifikatmarked. Fornybar-energi-prosjektet får tildelt el-sertifikater som de kan selge, og så pålegges du og jeg og andre strømforbrukere å kjøpe slike sertifikater for å kunne bruke strøm. I praksis er det vår strømleverandør som kjøper sertifikatene, og så belastes vi for vår andel av dem.

Dermed kommer en hær med snyltere som skal profitere på markedet vandrende inn: Meglere, administratorer av markedet, og kontoførere som skal holde rede på hvor mange sertifikater den enkelte sertifikatpliktige har. El-leverandøren må ved årsslutt levere en slags selvangivelse, der de redegjør for hvor mange sertifikater de har kjøpt, og så sammenlignes det med hvor mange sertifikater de er pålagt å ha på bakgrunn av hvor mye strøm de har solgt til forbrukerne.

I Sverige er dette markedet i full drift. Prisene varierer voldsomt: I august 2008 kostet elsertifikat 6,37 øre per kWh, mens du i desember 2008 kunne kjøpe sertifikat for 4,90 øre per kWh.

I tillegg til å holde rede på nettleie og din strømleverandørs strømpris, må du snart også holde rede på din strømleverandørs sertifikatpris. Noen har gjort gode kjøp og har lavere påslag for elsertifikat enn andre. Derfor har man i Sverige lagd nettsteder der du kan sammenligne alle strømleverandørenes ulike priser for sertifikater.

Selvsagt vil en del kunder bli lurt til å betale mer for sertifikater enn de burde. Noen har god tid og er flinke til å bruke internett, og kan shoppe rundt på nettet og finne den billigste leverandøren til enhver tid.

Dette kalles et stort framskritt. Og selvsagt er det et stort framskritt for den snyltergjengen som farter rundt i fine biler mellom dyre kontorer og tjener millioninntekter på dette.

Ordningen er også lite treffsikker. Både vannkraft og vindkraft og annen fornybar energi skal inn i ordningen. Vannkraft trenger ingen subsidier. I Norge er det stort sett ekstremt lønnsomt å produsere vannkraft. Men slik må det være når det er marked. I et marked kan vi ikke differensiere mellom ulike slags aktører. Resultat: Elendig treffsikkerhet.

Denne galskapen har Norge i dag avtalt med Sverige at vi skal være med i. Vår olje- og energiminister Terje Riis-Johansen har fått mye kjeft for at han har somlet med dette, men nå er det valg, og det skal vises handlekraft. Så nå har han klart det! HURRA! Nå skal vi også få være med i markedet for grønne sertifikater!

Vi i Rødt er litt gammeldagse. Vi vil ha noe så sidrompa som en ganske enkel støtteordning for fornybar energi. Den dekkes av statens generelle skatteinntekter, og det er ingen som får millioninntekter av å boltre seg. De som lager den fornybare energien skal få vite nøyaktig hva de får i støtte – på forhånd til og med. Og ingen strømforbrukere skal behøve å bruke 5 minutter en gang på å orientere seg i et fikst sertifikatmarked. Rett og slett bånn kjedelig, helt ubyråkratisk – og effektivt.

Stans hyllesten! Grønne sertifikater er en total avsporing. De HAR en viss subsidieeffekt, og derfor HAR de ført til mer fornybar energi. Det vil vi også ha. Men vi må ikke være så dumme at vi tar denne galskapen med på kjøpet. En god, gammeldags støtteordning – det er tingen!

Skal staten kjøpe vei på avbetaling?

De borgerlige partiene kjører en nå en voldsom kampanje for å privatisere veier og infrastruktur i Norge gjennom satsing på såkalte OPS-prosjekter.

OPS (Offentlig Privat Samarbeid) innebærer at staten inngår en langsiktig leiekontrakt med et privat selskap der det private selskapet står for utbygging, drift og finansiering av prosjektet i et gitt tidsrom, som oftest 20-25 år. Etter dette overtar staten anlegget vederlagsfritt. Om du har sett TV-reklamen for leasingselskapet Thorn, skjønner du tegningen.

De borgerlige partiene (Senterpartiet inkludert) ønsker å løse viktige infrastrukturproblemer gjennom bruk av OPS. Argumentasjonen er som oftest slik:

“OPS er billigere“: Feil. Alle skjønner at kjøp på avbetaling er dyrere enn å finansiere investeringer kontant.

For det første skal veieieren (OPS-selskapet) ha avkastning på den kapitalen de har skutt inn i selskapet. OPS-selskapet har selvsagt svakere ryggrad enn staten til å bære risiko, og private må derfor innkalkulere et særskilt risikopåslag for egenkapitalinnskuddet. Det argumenteres ofte med at egenkapitalen i slike prosjekter kan være liten, men i så fall blir egenkapitalen enda mer utsatt for risiko.

For det andre må prosjektet lånefinansieres. Kredittmarginen (forskjellen mellom den renten staten betaler og den private selskaper betaler) er vanligvis på 0,5 til 1 prosentpoeng. Under finanskrisen har denne kommet opp i 2-3 prosentpoeng. Fordi statens avdrag/leie er faste over 25 år (pluss inflasjonsjustering) vil OPS-selskapet også ønske fast rente over 25 år. Det finnes ikke et marked for faste renter med løpetider på over 10 år i norske kroner. Finansieringen må derfor skje i utenlandsk valuta, gjennom spesielle konstruksjoner med rente- og valutabytteavtaler eller andre «kreative» finansielle løsninger. Det er all grunn til å tro at slik «finansiell ingeniørvirksomhet» også vil være et fordyrende element.

E39 mellom Klett og Bårdshaug i Trøndelag er et av de første OPS-prosjektene i Norge. Staten leier veien i 25 år fra selskapet Orkdalsvegen AS. I 2007 hadde dette selskapet et overskudd på 6,3 millioner kroner – og det av en innskutt egenkapital på 1 million!

Det er enkelt å se at OPS er lønnsomt – for de private.

“OPS er raskere i anleggsfasen“: Det behøver det slett ikke være. Hvis man slutter med de tåpelige klattbevilgningene til offentlige prosjekter, er det ikke noe i veien for å gjennomføre dem med topp tempo.

Problemet er at mange, blant annet de fleste stortingspolitikerne, ikke forstår seg på regnskap. Derfor tror de at for eksempel en vei-investering blir helt forskjellig dersom man regnskapsfører hele investeringen som en utgift når ressursene brukes, i forhold til å regnskapsføre den med f.eks. 1/25 hvert år i 25 år (såkalte “avskrivninger”). Veiprosjektet er selvsagt akkurat det samme, uavhengig av hvordan tallene blir tastet inn på en pc. Og de tror at hvis OPS-selskapet får betaling fordelt over 25 år, blir prosjektet helt annerledes enn hvis alt betales direkte når det utføres. Men når OPS-selskapet får betaling strukket ut over 25 år, beregner det seg selvsagt en rente, som minst dekker den renten som OPS-selskapet selv skal betale. På den måten betaler staten helt unødvendig mye penger i rente – og det skjer samtidig som staten selv er så rik at den har et par tusen milliarder som den plasserer i utlandet – med mye dårligere avkastning. OPS-prosjektet Orkdalsvegen er et eksempel. Mens veien kostet 1,5 milliarder å bygge, vil staten betale vel 2,5 milliarder kroner i løpet av 25 år (i dagens kroneverdi).

“OPS bidrar til at flere prosjekter kan bygges“: Feil. De politikerne som tror dette, gjør det fordi de ikke forstår eller vil forstå hva det vil så å budsjettere og føre regnskap.

Den norske staten har mer finansielle ressurser enn noen annen stat i verden. Derfor bør den sette i gang alle fornuftlige prosjekter som det finnes arbeidskraft og entreprenørkapasitet til. Prioriteringen bør skje ut fra en politisk vurdering av hva de enkelte prosjektene betyr for folk. Å belaste den styrtrike staten med helt unødvendige lånerenter og med profitt til private OPS-eiere, er åpenbart bare tåpelig.

Det saken egentlig gjelder, er at noen politikere løper private kapitalisters ærend. Dessuten kan det kanskje være lurt å satse litt på å kurse politikere i grunnleggende forståelse av offentlige og private regnskaper. Det er det tydeligvis behov for.