Torstein Dahle Mye rør om fattigdom
For fire år siden falt Kristin Halvorsens berømte kanonade mot Bondevik:
- Dette er ikke vanskelig, dette handler om politisk vilje. Det er en skam, Bondevik, og nå har du hatt sjansen til å gjøre noe med det, og det gjør ikke veldig stort inntrykk på meg at du angrer på førstesida i Aftenposten på at du ikke har klart å gjøre det, sa Halvorsen i TV 2s folkemøte under valgkampen i 2005. (TV2)
Etter fire år med i særklasse elendig innsats mot fattigdommen sier Halvorsen nå at det er umulig å fjerne fattigdommen: – Det er umulig å avskaffe fattigdommen, for den måles i forhold til gjennomsnittet, sa hun i kveldens TV2-debatt ifølge NTB.
Det er for så vidt riktig at fattigdommen kan måles i forhold til et gjennomsnitt, og det er som oftest dette målet som blir brukt.
For meg er en slik ren statistisk utgangspunkt lite fruktbart. Det beste er som oftest å ta utgangspunkt i den konkrete virkeligheten.
En stor gruppe fattige er enslige forsørgere. Det finnes mange grunner til at disse er fattige, men fellesnevneren for de fleste er at de er avhengige av sosialhjelp. Å innføre SIFO-baserte sosialhjelpssatser ville bety mye for denne gruppen. Det er et konkret tiltak som kan gjennomføres raskt, og som kan minske antall fattige kraftig.
I tillegg vil jeg gjerne gi Siv Jensen honnør for å ha tatt opp spørsmålet om avgifter og moms. Det er helt riktig at avgifter rammer fattige langt hardere enn skatter. Siv Jensen ville gjerne prate om bensinavgifter, jeg tviler på om særlig mange fattige (i alle fall i byene) har bil. Men fjerning av matmomsen vil helt utvilsomt gjøre hverdagen for mange fattige enklere. min lille “honnør” her må ikke misforstås: Siv Jensens regime ville være en ulykke for de fattige i dette landet. Men samtidig er det direkte tragisk at de rødgrønne har gitt blaffen i sine løfter om å gå løs på fattigdommen. Sponheim kalte det “Moralsk svik”. Jeg er enig med ham i det.
De planlagte angrepene på uførepensjonen vil føre til at det blir mange flere fattige, og at mange som i dag er fattige, blir enda fattigere. Derfor krevde LO-kongressen at disse angrepene ikke måtte bli virkelighet. Det er et viktig krav til en rødgrønn-regjering i neste periode: Ligg unna uførepensjonene! De må ikke bli dårligere enn i dag. Tvert imot er det et behov for å gjøre dem bedre. Putt planene i skuffen, Bjarne Håkon Hanssen.
23:36, 19. August 2009
Halvorsens argument er heller ikke formelt sant. Fattigdommen måles som folk med en inntekt under en viss prosentsats av medianen (60 %, vanligvis). Det er ingen grunn til at en fordeling ikke kan ligge innenfor en slik grense. Det er faktisk slik at dersom man løfter alle de fattige (la oss si det er 10 %) over grensa, vil ikke medianen (og dermed heller ikke fattigdomsgrensa) flytte seg en krone.
23:52, 19. August 2009
Jeg tror at det verste for mange fattige (og ja, jeg er vel det man kan kalle fattig og lever på 5200,- i mnd) er at man føler at man ikke blir hørt og ikke blir sett der man står med lua i hånda og ber om hjelp fra “spleiselaget” man selv har vært med på å finansiere gjennom mange år i arbeidslivet. Og det eneste man får høre er at festen er slutt, det er ikke mer kake igjen.
Det er den selvfølelsen man sitter igjen med, som river deg ned og holder deg nede når alt du ønsker er å få hjelp til å bli frisk og sterk nok til å igjen kunne bidra til samfunnet.
Har mye på hjertet her, men jeg tror jeg stopper her. Kjenner det river litt når man setter ord på ting man helst ikke vil si høyt…
00:32, 19. August 2009
Fattigdom er en tilstand som ofte forklares statistisk eller matematisk. Disse forklaringene er stort sett meningsløse i Norge.
For hvis vi ser de fattige i Norge i forhold til verdens fattigste, så har de det slettes ikke ille. Men mange av oss vet jo at det ikke er noen trøst for de som sliter mest her i landet, og vi kan ikke slå oss til ro med det. Men det bør gi oss et perspektiv på diskusjonen.
Regjeringens arbeid mot fattigdom har stort sett dreid seg om å øke satser på ytelser, øke grunnbeløpet og heve pensjonen til enslige pensjonister. Dette mener jeg er bra, og jeg synes regjeringen fortjener honnør for dette. Men det er likevel ikke nok!
Vi kan fortsette å øke satser for de som har minst til vi ser mannen med ljåen, men likevel vil vi ha et fattigdomsproblem. Og Fattigdomsproblemet består i at vi gjør det så vanskelig å være fattig.
Jeg har skrevet en del om dette før, for eksempel her: http://www.lassedahl.com/b/hva_virker_mot_fattigdom
Konklusjonen min der er: «Vi vil alltid ha fattigdom. Det er en tapt kamp. Kjemp heller for å redusere de negative konsekvensene av den!»
00:54, 19. August 2009
Det er ofte kommentarer som: “for hvis vi ser de fattige i Norge i forhold til verdens fattigste, så har de det slettes ikke ille” som er de verste. For mens andre kan klage på høye skatter, dyre bensinpriser, høye barnehageregninger osv osv så har ikke de fattige “lov” til å klage. “Husk at det fins folk som har det verre enn deg”, sier de. Du skal være stille når du er fattig i Norge. Du skal ikke klage. Du skal være takknemlig for det lille du har fått….
20:04, 19. August 2009
Har et forslag:
Innfør et system der alle som kan jobbe, har rett til arbeid. Slagordet “Arbeid til alle”, blir ikke sant før et slikt system innføres. Offentlig sektor må ta seg av å tilby arbeidsplasser til alle. Antall arbeidsplasser må følge behovet for arbeid – ikke et minimum av behovet for arbeidskraft. Behovet for arbeid er hele tiden et visst antall årsverk. Behovet for arbeidskraft er langt mer flytende. Det jeg mener er at det er bedre at staten betaler 200.000 kr i lønn enn 150.000 i trygd. Da får man et årsverk til 50.000 kr. Dette er billig, også sett i sammenheng med at dette årsverket er ganske redusert.
Jeg ønsker at det blir innført et system der ansettelse i offentlig sektor er langt mer rettferdig enn idag. Istedenfor at trynefaktor, rasisme etc skal avgjøre hvem som skal bli ansatt, må man ha et mer nøytralt system. Kandidatene burde få poeng basert på utdannelse og erfaring ut fra et fastsatt system. Den med flest poeng, får jobben. Jeg mener man skal søke på jobber i offentlig sektor på samme måte som man søker på skoler idag. Man burde ha rett til jobb på samme måte som man har rett til videregående skole.
Noen innspill?? Kan dette være noe for Rødt, eller er det for kommunistisk??