Torstein Dahle Hvordan kutte i hjemmesykepleie og skole?
Torsdag 11. juni presenterte byrådet to eksempler på en velkjent teknikk for å fremme politisk upopulære forslag. Denne gang dreide det seg om å sørge for at funksjonshemmede og pleietrengende gamle skulle få et dårligere tilbud, og at noen skoler i Åsane og Arna skulle legges ned.
Framgangsmåten er da slik (vi henter eksemplet fra pleie- og omsorgssektoren):
Først engasjerer man et konsulentfirma. Man formulerer oppdraget slik at det dreier seg om å få «effektivisering» og utgiftsreduksjon. Mange synes kanskje ikke at det er så sympatisk å «effektivisere» hjelpen til pleietrengende mennesker. Da er det lurt å skrive at man ønsker å komme fram til tiltak som kan gi en «bærekraftig» tjeneste. «Bærekraftig» betyr da at man ikke behøver å bruke så mye penger på tjenesten, selv om behovet øker over tid. «Bærekraftig» er et sympatisk ord, som dessuten brukes i miljøpolitikken. Ingen våger vel å gå inn for noe som ikke er bærekraftig.
Konsulentfirmaet skal rett og slett foreslå tiltak som kan spare penger. Derfor er det helt unødvendig at de har helsefaglig kompetanse når de skal foreslå innsparingstiltakene. Å ha faglig kompetanse på feltet kan bare virke forstyrrende, fordi det kan gi motforestillinger mot innsparingstiltak. Konsulentene må kunne økonomi og organisasjonsteori, basta.
En god regel for slikt konsulentarbeid er å ikke snakke med dem som blir rammet av innsparingsforslagene. Man kan sitte bak et skrivebord og analysere statistiske data, slik at man for eksempel kan sitte i Tyskland eller Ytre Mongolia og analysere kommunale tjenester i Bergen. Hvis man skal snakke med folk, bør det begrense seg til å snakke med sjefen. Ikke snakk med dem som jobber med selve pleie- og omsorgsarbeidet, og snakk for all del ikke med dem som mottar de kommunale tjenestene eller deres pårørende. Det kan nemlig virke svært forstyrrende på mulige innsparingsforslag.
En lur teknikk er å bruke data fra en del andre kommuner, for å finne dem som driver de aktuelle tjenestene billigst. Så kan man si: Hvis Bergen kommune drev like billig som den aller billigste, ville Bergen kommune spare så og så mye penger. For å kunne si det, behøver man ikke ha peiling på det fagfeltet man analyserer, det er nok å se hvem som er billigst.
Så kommer dagen da konsulentrapporten framlegges, med et stort antall anbefalinger om kutt og dårligere tilbud.. Da kan den ansvarlige byråd si: «Dette er jo konsulentens anbefalinger, vi har ikke tatt stilling til dem». Så er det ingen som kan klandre byråden. Det er jo ikke noe galt i å bestille en konsulentrapport.
Til slutt kan byrådet foreslå bare noen av kuttene, og si «Se her: Konsulenten har foreslått så mye kutt, men vi er tilbakeholdne og kutter bare så mye». Hvis konsulenten da har tatt litt hardt i – som de pleier å gjøre i slike rapporter – vil byrådet faktisk framstå som moderat og som forsvarer av de aktuelle tjenestene, fordi man lar være å foreslå en del av de anbefalte nedskjæringene og «effektiviseringene».
Og dessuten: Her har man holdt seg til en ekstern, uhildet spesialistvurdering. Alle må forstå at det er fint!
(Artikkelen ble trykket i Bergen Byavis denne uken)
