Torstein Dahle

Gledelig utvikling i bystyret

Perioden fra oktober 2007 til og med gårsdagens bystyremøte har vært en selsom og skadelig øvelse i flertallstyranni i Bergen. Dagens nyhet om at Fremskrittspartiet går ut av byrådet i Bergen og skaper en situasjon med et byråd i mindretall er derfor en gledelig utvikling.

Siden 2000 har Bergen vært styrt av en byregjering etter modell fra Oslo. Fra 2000 til 2003 var nåværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen leder for en byregjering utgått av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, og Kristelig Folkeparti (Venstre var også med inntil 2001). Byregjeringen måtte fra sak til sak søke støtte for sine forslag i bystyret for å få flertall. Fra 2003 til 2007 ble Bergen styrt av en byregjering utgått fra KrF, Venstre og Høyre. Også denne måtte søke støtte fra sak til sak (i budsjettsakene vekselvis Ap og Frp) og hadde ikke alene flertall i bystyret, selv om det mot slutten ble et mer formalisert samarbeid mellom Frp og byrådspartiene.

Fra og med 2007 inntraff en svært uheldig endring: Frp, KrF og Høyre fikk flertall alene og dannet et flertallsbyråd. Det medførte (om vi ser bort fra en enda tydeligere høyredreining) at politiske løsninger og vedtak kunne ferdigforhandles bak lukkede dører i byrådet.

Før ble byrådets forslag ofte endret i løpet av komitearbeidet og etter debatten i Bystyret, men etter at flertallsbyrådet inntok rådhuset i 2007 er det ytterst sjelde byrådets innstilling og bystyrets vedtak er forskjellige. Bystyrerepresentantene for byrådspartiene fungerer som servile og godt betalte nikkedukker som sier «Yes minister» når sakene skal behandles, og ellers tas de reelle diskusjonene på kammerset (i beste fall).

I seg selv er en situasjon med et mindretallsbyråd med et vekslende bystyreflertall ikke nødvendigvis en garanti for gode og kloke vedtak. Men en prosess der et mindretall må søke støtte for sine synspunkter har en rekke gode kvaliteter som gjør at det er langt å foretrekke fremfor flertallstyranniet. Det gjelder respekten for bystyret som overordnet organ, evnen til å slå ned på uregelmessigheter og inkompetanse og en mindre fastlåst og udogmatisk holdning til forslag fra opposisjonspartiene. La meg nevne to eksempler:

Våren 2008 ble den såkalte Bydrift-skandalen avdekket. Byrådet hadde her (i tillegg til å vanskjøtte den kommunaltekniske kompetansen i kommunen) aktivt skjult informasjon om underskuddet i Bydrift før valgkampen 2007. Byråd Lisbeth Iversen ble beskyttet av flertallskameratene, og et forslag om mistillit falt. Det ville aldri skjedd i en situasjon der et mindretallsbyråd styrte Bergen. Frank Aarebrot karakteriserte med rette parlamentarismen i Bergen som «Mikke Mus-parlamentarisme» da mistillitsforslaget falt.

I 2002, da et mindretallsbyråd av Ap, Sp og KrF styrte byen, fremmet byrådet forslag om dramatiske kutt i blant annet barnehagetilbudet. Et fellesforslag fra SV, Rødt (RV), Høyre og Fremskrittspariet fikk stanset kuttene. Dette fellesforslaget ble senere kalt «Regnbuekoalisjonen» i pressen. En slik saksorientert allianse kunne aldri oppstått i det klimaet som har rådd fra høsten 2007.

Et byråd som aldri møter motbør og aldri blir stemt ned, utvikler seg til arrogante og selvsikre herskere der uenighet og konstruktive forslag fra andre enn en selv sjelden blir satt pris på. Derfor er jeg svært glad for at Bergen igjen skal styres av et byråd i mindretall.