Med et pennestrøk har Byrådet i Bergen fjernet opptil 40 prosent av det økonomiske livsgrunnlaget for en gruppe fattige i Bergen. Det dreier seg om varig uføretrygdede på minstepensjon, dvs. folk som ble uføretrygdet på et så tidlig tidspunkt i livet at de ikke hadde opptjent uførepensjon til mer enn minstepensjonsnivå. For en del år siden innførte Bergen “80-prosent-regelen” for denne gruppen (og for alderspensjonister på minstepensjon). Den innebar at kommunen betalte dem en særskilt støtte som sikret at de hadde 80% av minstepensjon å leve for etter at husleie og strøm var betalt. Den gikk inn under sosialhjelpsbudsjettet og framstod som en forhøyd sosialhjelp, men det var egentlig en form for kommunal bostøtte. På tross av Frp ved 2007-valget forsikret at de var garantister for at denne ordningen ikke skulle røres, foreslo Byrådet i 2011-budsjettet å fjerne ordningen for alle unntatt alderspensjonister (som Frp regner som en viktig velgergruppe for seg). Dette ble vedtatt, og folk mistet tilskuddet fra janaur 2011 (Noen mistet det senere fordi de hadde lengre vedtaksperiode fra sosialkontorets side). Begrunnelsen var at “nå er misntepensjonen blitt så høy” og “det er bare Bergen som har en slik ordning, og vi kan ikke fortsette med en ordning som ingen andre har”. Det ble budsjettert at fjerningen skulle spare kommunen for 9 millioner kroner, dvs. 0,7 promille av Bergen kommunes budsjett.
Jeg har de siste ukene arbeidet mye med en konkret sak om en mann som ble uføretrygdet pga psykiske problemer med depresjon og angst. Med virkning fra utgangen av juli ble fjerningen av 80%-regelen iverksatt for ham, og fra å ga ca 10 000 kroner å klare seg på per måned, har han nå ca 6 000 kroner å dekke alle sine utgifter med etter at huslei og strøm er betalt. I følge psykolograpport er mannen svinger mannen inn og ut av suicidal tilstand. Gjett hvordan det da virker å miste 40 prosent av livsgrunnlaget sitt med ett slag.
Så fikk jeg nylig vite at det Oslo kommune har en ordning som ligner på Bergens 80%-ordning, men den slår inn allerede når boutgifter vidt definert passerer 15% av minstepensjon. Til gjengjeld er max-beløpet 1 000 kroner per måned. Men dermed var det altså bløff at Bergens ordning var så enesteående som byrådet hadde fortalt.
Til møtet i Komite for helse og sosial 31. august sendte jeg inn nedenstående spørsmål, som fikk et goddag-mann-økseskaft-svar:
Hvorfor har Byrådet fortiet at Oslo har en 85%-ordning som ligner på vår 80%-regel?
Under arbeidet med å følge opp fortvilte henvendelser fra uføretrygdede som drives til randen av selvmord fordi byrådet har revet bort det økonomiske livsgrunnlaget deres, er jeg i dag blitt kjent med at Oslo kommune har en lignende bestemmelse som den byrådet har fjernet. Byrådet har hele tiden fortalt oss at 80%-regelen er en helt spesiell og enestående ordning for Bergen, mens sannheten er at Oslo Kommune har en 85%-ordning. Den har riktignok en vesentlig lavere maksimumsgrense enn Bergens-ordningen, ved at den er maksimert til 12 000 kroner per år, men den ligner for øvrig mye på Bergens-ordningen. Jeg viser til Forskrift for tildeling av kommunalt boligtilskudd, Oslo kommune
http://www.lovdata.no/for/lf/ov/xv-19990421-1633.html
Hva er bakgrunnen for at byrådet har ført bystyret og allmennheten i Bergen bak lyset ved å gi inntrykk av at ingen andre kommuner har noen ordning som ligner på den som Bergen hadde? Som enhver kan se av forskriften for Oslo-ordningen er den faktisk mer omfattende enn Bergens-ordningen, men med det viktige forbeholdet om en maksimumsgrense på 12 000 kroner per år.
Jeg viser til byrådets budsjettforslag for 2011, del 2, der det på side 59 stod:
“80%-regelen er en særordning i Bergen som ikke finnes i andre kommuner. Ordningen sikrer varig trygdede 80% av minstepensjon disponibelt, etter at boutgifter er dekket. Dette gir alders- og uføretrygdede en sosialhjelpsnorm ca 4.000 pr. mnd. over ordinært sosialhjelpsnivå.”
Riktignok er det visstnok ingen andre som har en ordning som er identisk med Bergens-ordningen, men det er en ren tilsnikelse at byrådet har tidd stille om Oslos 85%-ordning.
Dette er i særklasse grovt når byrådets beslutning (som byrådspartienes bystyrerepresentanter strødde sand på) får til de grader brutale konsekvenser. Det er en grunn til at uføretrygdede er uføretrygdet, bl.a. har en del av dem store sykdomsproblemer med depresjoner og psykiske problemer som konsekvens. Det er all grunn til å forvente at beslutningen om å stryke 80%-regelen vil koste liv.
Hva vil byråden gjøre for å rette opp denne katastrofen? Vil byråden ta initiativ til at bystyret får seg framlagt et sannferdig beslutningsgrunnlag, som redegjør for de ordninger som norske kommuner har og som tar sikte på å bøte på de økonomiske vanskelighetene man får når man må gå på minstepensjon det meste av livet sitt?
Byrådet i Bergen tar fra de fattige og gir til de rike. Byrådet kjemper intenst mot at de som bor på Hjellestad, skal betale eiendomsskatt. Der bor flere av Bergens rikeste, bl.a. Herman Friele. Samtidig har byrådet tatt 4000 kroner per måned fra noen av de fattigste i Bergen.
Det er blitt en prestisjesak for Byrådet i Bergen å hindre at bergensere skal behandles rettferdig når det gjelder eiendomsskatt. De har gjort sitt ytterste for å hindre at området for eiendomsbeskatning utvides til å gjelde bl.a. Hjellestad, der det bor mange rike.
I gamle dager var områder som ikke var bymessig bebygd, unntatt fra eiendomsskatt. På Hjellestad var det den gang stort sett fritidseiendommer. Nå er det bygd en hel del svære rikmannsboliger der, og vanlig praksis og lovens tekst tilsier at det ikke finnes noe grunnlag for å holde Hjellestad fritatt for eiendomsskatt,
Men fritaket for Friele & Co er blitt en kampsak for Byrådet. Særlig grelt når det samme Byrådet nå har tatt omkring 4 000 kroner per måned fra noen av de fattigste i Bergen, nemlig de som har vært omfattet av den såkalte 80-prosent-regelen. Fremskrittspartiet har opptrådt som garantist for denne regelen. De har lurt alle dem som stolte på det. Fritak for Friele er kampsak, mens de lar de fattige i stikken.
Vi i Rødt kjemper for det motsatte: Vi vil ta fra de rike og gi til de fattige. En god start kan jo være å slutte å gi de rike særfordeler, og slutte å kutte i pengene til de fattige.
Torsdag 26. juli hadde jeg denne artikkelen i Bergens Tidende:
Den viktigste politiske lærdommen av terroren 22. juli
Det hadde ikke gått mange minutter etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet før hatefulle meldinger om ”de jævla muslimene” begynte å suse gjennom mobilnettet. I Oslo ble en med pakistansk bakgrunn banket opp. Så kom meldingen om skyting på AUF-leiren Utøya. Den skapte forvirring. Og endelig kom meldingen om at en lyslugget nordmann var pågrepet for å ha meid ned forsvarsløse unge mennesker med en ufattelig brutalitet og ondskap.
Økonomen Ali Esbati i Manifest Analyse var på Utøya og havnet selv midt oppi det helvetet som Utøya var i 90 lange minutter. Til NRK lørdag formulerte han det som etter mitt syn er aller viktigst å diskutere framover.
Hvis en som er gal og kristen, utfører en forferdelig handling, er det fordi han er gal. Hvis en som er gal og muslim, utfører en forferdelig handling, er det fordi han er muslim. Omtrent slik formulerte Esbati et helt sentralt trekk ved den offentlige debatten og ved store deler av mediedekningen av terrorhandlinger omkring i verden.
I kjølvannet av tragedien 22. juli er det avgjørende viktig å diskutere og rette opp den bokstavelig talt livsfarlige skjevheten som Ali Esbati påpeker.
Det norske folket samles i avsky og i et bredt og varmende engasjement mot den terroren som rammet så grusomt den 22. juli. Dette engasjementet skal vi verdsette høyt. Nettopp det at vi i dette lille landet vårt samles i sorgen på en slik måte, er en viktig kvalitet ved det norske samfunnet.
Men bomben i regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya var politiske terrorhandlinger. Vi gjør en stor urett mot ungdommene på Utøya hvis vi underslår at de ble angrepet og myrdet på grunn av det bestemte politiske engasjementet de hadde.
Attentatmannen har nedlagt et kolossalt arbeid i den politiske begrunnelsen for sine handlinger. De var ikke rettet mot politisk engasjerte ungdommer i sin alminnelighet. Det er ingen tilfeldighet at han angrep en AUF-leir. Han drepte ungdommer med et klart og sterkt flerkulturelt engasjement. Han drepte dem fordi de i hans øyne var ”forrædere” mot det som var hans store, overordnede sak: Å føre krig mot at det norske samfunnet skal bli et flerkulturelt samfunn, et samfunn der det også skal være rom for muslimer og muslimers religiøse virksomhet.
Det er lov å ha ulike syn på innvandringspolitikk, og slik uenighet må debatteres åpent. VI må respektere at det finnes ulike livssyn, og ikke noe livssyn kan være hevet over debatt. Tvert imot er livssyns- og religionsdebatt viktig. Men å knytte åndskamp til hat og vold, blir feil. Og da er det dessverre et faktum at Ali Esbati treffer spikeren på hodet.
Når attentatmannen nå framstår som konservativ kristen, er det heldigvis de færreste – om noen i det hele tatt – som kaster seg hatefullt over konservative kristne av den grunn. Men hvis dette hadde blitt utført av en muslim, ville alle massemedier og hele internett rent over med islam-debatt, og debatten ville ha vært fylt av hat.
Det er dette som er det alle viktigste å rette søkelyset mot nå. De som fyrer opp under slikt hat, må slutte med det. Og hele medie-Norge og det politiske Norge må diskutere hvorfor Ali Esbati har rett, og hvordan vi skal sørge for at hans problemstilling skal bli uaktuell.
Jeg har skrevet artikkelen “Et eurofascistisk manifest” i det ekstranummeret som tidsskriftet “Rødt!” nettopp har utgitt: http://marxisme.no/index.php/2011/nr-2b-2011/676-torstein-dahle
Jeg har hatt den tvilsomme fornøyelse å lese gjennom massemorderens såkalte “manifest”. Jeg gjorde det allerede 24. juli, fordi mine venner i Gaza-konvoien Freedom Flotilla 2 var opptatt av hva slags menneske terroristen var og hva han stod for politisk. Bl.a. var det enkelte som hadde hørt at han var sionist. For å kunne gi dem en noenlunde velbegrunnet vurdering leste jeg igjennom dette produktet. Han er ikke sionist, men han er en ekstrem muslimhater og ganske klart fascist. Han har selvsagt ikke noe til overs for palestinerne, der islam jo står sterkt hos mange, og han støtter derfor Israels okkupasjon og terror mot palestinerne fullt ut. Men denne posisjonen avspeiler hans hovedsak: Hans forskrudde forestilling om den store konspirasjonen mellom muslimene – som liksom skal ha en omfattende og ondsinnet plan om å overta kontrollen over Europa og omdanne det til Eurabia – og langt mer enn 90 prosent av parlamentarikerne og av mediene i Europa - som på forræderisk vis arbeider målbevisst for å hjelpe muslimene med dette prosjektet. De er kulturmarxister og multikulturalister. Selv om han i særlig grad peker på Arbeiderpartiet og andre sosialdemokratiske partier i Europa, er det ingen tvil om at vi blant kulturmarxistene kan finne f.eks. Erna Solberg og Per-Kristian Foss.
Min artikkel er meget kortfattet, og selv om jeg mener at den peker på noen av de mest sentrale trekkene i manifestet hans, er den selvsagt preget av at dette lille heftet skulle være en enkel og kortfattet trykksak for gratis utdeling til mange.
Dette er nr 2b av tidsskriftet, med tittelen “22. juli 2011: Mer enn en gal manns verk?”. Det inneholder også flere andre artikler, som på forskjellig måte setter denne tragedien inn i den sammenhengen den hører hjemme: Som et politisk attentat, der målene og ofrene ble plukket ut fra en meget bevisst – og politisk og menneskelig fullstendig syk – politisk vurdering. De andre artiklene i dette nummeret er meget leseverdige: http://marxisme.no/index.php/2011/nr-2b-2011
Lester Brown, den anerkjente lederen for Earth Policy Institute i Washington D.C., kom i 2009 med sin bok ”Plan 4.0. Mobilizing to Save Civilization”. I begynnelsen av boken retter han søkelyset mot verdens matforsyning: ”Jeg har selv avvist tanken om at matmangel kunne føre til sammenbrudd i vår globale sivilisasjon i det 21. århundret. Men vi mislykkes i å snu miljøtrendene som ødelegger verdens matforsyning. Det tvinger meg til å konkludere med at hvis vi fortsetter som før, er et sammenbrudd ikke bare mulig, men også sannsynlig.” og ”Denne nye prisstigningen har ….. sammenheng med langvarige trender: befolkningsvekst, synkende grunnvannstand, temperaturstigning, issmelting – og at det brukes korn for å lage drivstoff til biler”.
Vi lever på en klode med store, men begrensede ressurser. På felt etter felt nærmer vi oss grensen for hva som er mulig å utnytte. Her hjemme er det vel klimautfordringen som har framstått som den fremste trusselen, men alarmen går altså også på andre områder.
Petroleumsressursene som vi nå pumper opp i høyt tempo, har det tatt 100-150 millioner år å skape. Om 100 eller 200 år vet menneskene uendelig mye mer enn i dag om hva slags fantastiske anvendelser oljen kan ha. Jeg tror de kommer til å felle en knusende dom over oss som ødela disse ressursene i løpet av 2-3 generasjoner – og til alt overmål bare brant dem opp og dermed skjerpet klimatrusselen vesentlig.
Tenk deg at du med denne erkjennelsen i hodet møter en oljedirektør, og at du konfronterer ham med dette: ”Hvis dere i stedet for å selge olje nå til 100 dollar per fat, lot den ligge i 30 år til, kunne dere kanskje få 1500 dollar per fat. Ser du ikke at det også fra en økonomisk synsvinkel blir helt feil å ta opp all den lett tilgjengelige oljen så raskt?”
Men da smiler han lurt og svarer: ”For oss er det mer lønnsomt å selge olje nå til 100 dollar per fat, enn det er å vente i 30 år og selge den da til 1500 dollar per fat. Hvis vi bruker en kalkulasjonsrente på 10% p.a., som slett ikke er spesielt høyt i vår bransje, får vi en nåverdi på 86 dollar av 1500 dollar om 30 år.”
Slik fungerer de investeringskalkylene som millioner av de mektigste beslutningstakere over hele verden bruker: De nedvurderer dramatisk de konsekvensene som ligger et stykke ut i tid. Selv om vi halverer kalkulasjonsrenten til 5% p.a., vil et tiltak som gir oss 100 millioner i dag være lønnsomt, selv om det skaper miljøproblemer som vil koste 400 millioner om 30 år.
Hvis menneskeheten skal kunne overleve på akseptabelt vis, kan vi ikke fortsette med å la slike beslutningskriterier styre alle våre økonomiske beslutninger. Selvsagt er det ikke kalkyleteknikken som er problemet. Kalkylene avspeiler bare dette økonomiske systemets funksjonsmåte: De gir bedriftsøkonomisk riktige, men i sum helt katastrofale beslutninger.
Det haster med å finne ut av hvordan vi skal komme oss videre og skape det etter-kapitalistiske samfunnet, der menneskene bevisst og i fellesskap styrer sine beslutninger ikke ut fra hva som gir størst vekst i kapitalen, men ut fra hvordan klodens begrensede ressurser skal kunne gi et best mulig liv for alle mennesker både 100 og 1000 år fram i tid.
Forsøket mitt på å komme i gang igjen med bloggen min sent på høsten 2010 kræsjet av flere grunner – bl.a. en altfor stor arbeidsbelastning. Vårsemesteret 2011 ble også knallhardt, og noen av grunnene til det skal jeg komme tilbake til etter kommunevalget.
Nå er det på høy tid å få fart på denne bloggen igjen, og denne gangen skal det ikke kræsje! Jeg starter med å legge inn en sak som jeg skrev i februar for NHH-studentenes internavis K7 Bulletin. Den er nemlig høyaktuell fortsatt (blir bare mer og mer aktuell for hver dag som går). Deretter noen andre saker fra den aller siste tiden – og så er jeg i gang!
Etter lang tids passivitet på denne bloggen tar jeg den nå i bruk igjen. 30. mai overlot jeg ledertrøya i Rødt til Turid Thomassen, og det har jeg ikke angret på. Hun gjør en flott jobb, noe hun bl.a. viste med resolutt handling da nyheten om den ulovlige amerikanske overvåkningen av nordmenn sprakk for en ukes tid siden.
For min egen del er det fortsatt full fart som Rødt-politiker, både i kommunepolitikken i Bergen, i landsstyret i Rødt, i ShiptoGaza Norway og ellers i den politiske debatten i Norge. I går var jeg med i en paneldebatt om “Trenger vi NATO i det 21. århundre”. Møtet var et samarbeid mellom Kulturutvalget/Det norske Studentersamfund og Utenriksdepartementet (Refleksprosjektet). Mitt svar er et rungende NEI. Møtet var vellykket, og det var en rekke gode innlegg fra en fullsatt sal på Betong/Chateau Neuf.
Den umiddelbare grunnen til at jeg nå setter i gang igjen her på bloggen, var en melding i går kveld fra nyhetsbyrået Bloomberg. Jeg kan ikke motstå fristelsen til å bringe den videre: At det kinesiske kredittvurderingsbyrået Dagong Global Rating Co. i dag har nedgradert USAs statsgjeld fra karakteren AA til A+.
I dette graderingssystemet er AAA det beste (Prime), så følger AA+, AA og AA– (High grade), og deretter kommer A+ og A (Upper medium grade).
Verdens ledende vurderingsbyråer Moody’s og Standard & Poor’s er begge New York-baserte og har graderingen AAA på USAs statsgjeld. Begge tabbet seg for øvrig ut før finanskrisen, da de altfor lenge hadde topp gradering av banker som gikk over ende.
Kinesiske Dagong begrunner nedgraderingen med at USA framstår med en svekket evne og vilje til å innfri sine gjeldsforpliktelser etter at USAs sentralbank Federal Reserve nylig annonserte at de vil pøse ut i USAs finansmarkeder en ny stor stimuleringspakke på 600 milliarder dollar (kalt QE2, som betyr ”Quantitative Easing 2”, der QE1 var gigantinnsprøytningen på 1700 milliarder dollar fra desember 2008 til mars 2010 – en ensidig støtte til finansverdenen som Obama med rette har fått mye kjeft for). Disse stimuleringspakkene er en litt modernisert variant av det som før ble kalt ”å la seddelpressene gå”.
Jeg formelig ser for meg kineserne gni seg i hendene da de sendte ut dette sparket til den amerikanske staten foran G20-toppmøtet i Seoul i dag og i morgen. USA presser – sammen med EU – kraftig på Kina for å få dem til å heve valutakursen på kinesisk valuta, slik at kinesiske produksjonskostnader skal bli høyere når de omregnes til fremmed valuta. Kina på sin side kritiserer USA for å pøse ut dollar i finansmarkedene, noe som bidrar til å svekke kursen på dollar, og dermed nettopp få kinesiske produkter til å bli dyrere målt i dollar.
Amerikanske finanskommentatorer ser Dagongs kunngjøring som et politisk utspill. Men som en av dem tilføyer: ”That said, the reasons that the credit rating of the U.S. may come under pressure are obvious to most people”.
Kinas visefinansminister Zhu Guangyao sa tirsdag at stimuleringsprogrammet på 600 milliarder dollar kunne føre til sjokk i utviklingslandenes finansmarkeder ved at de blir oversvømmet av kapital. Utsagnet er ikke så dumt: Amerikanske banker sitter allerede på mer enn 1000 milliarder dollar i ubrukte midler som de ikke låner ut, og mange lurer på hva effekten egentlig blir av å kjøre ytterligere 600 milliarder dollar inn i finansmarkedene.
Det er for øvrig stadig flere som er bekymret for USAs banksystem. USAs største forretningsbank Bank of America har stadig større problemer og balanserer på en knivsegg ifølge flere analytikere:
http://www.bloomberg.com/news/2010-11-04/bank-of-america-edges-closer-to-tipping-point-commentary-by-jonathan-weil.html
Bank of America har forretningsforbindelse med 99% av de 500 største amerikanske selskapene. Selskapet er det neststørste ikke-oljeselskapet i USA (etter Walmart), og det rangerer ifølge finanstidsskriftet Forbes som verdens tredjestørste selskap.
Det er fare for at det ikke tar så altfor lang tid før den norske staten, oljefondet og de norske kommunene og fylkeskommunene befinner seg inne i en økonomisk turbulens som det så langt snakkes lite om.
Beste hilsen Torstein
Hvorfor skal klimakampen gang på gang avspores med markedsliberalistiske påfunn?
Dagens påfunn er «grønne sertifikater». Det er en ordning der prosjekter for fornybar energi subsidieres. Så langt er det utmerket. Men subsidieringen skjer via et komplisert sertifikatmarked. Fornybar-energi-prosjektet får tildelt el-sertifikater som de kan selge, og så pålegges du og jeg og andre strømforbrukere å kjøpe slike sertifikater for å kunne bruke strøm. I praksis er det vår strømleverandør som kjøper sertifikatene, og så belastes vi for vår andel av dem.
Dermed kommer en hær med snyltere som skal profitere på markedet vandrende inn: Meglere, administratorer av markedet, og kontoførere som skal holde rede på hvor mange sertifikater den enkelte sertifikatpliktige har. El-leverandøren må ved årsslutt levere en slags selvangivelse, der de redegjør for hvor mange sertifikater de har kjøpt, og så sammenlignes det med hvor mange sertifikater de er pålagt å ha på bakgrunn av hvor mye strøm de har solgt til forbrukerne.
I Sverige er dette markedet i full drift. Prisene varierer voldsomt: I august 2008 kostet elsertifikat 6,37 øre per kWh, mens du i desember 2008 kunne kjøpe sertifikat for 4,90 øre per kWh.
I tillegg til å holde rede på nettleie og din strømleverandørs strømpris, må du snart også holde rede på din strømleverandørs sertifikatpris. Noen har gjort gode kjøp og har lavere påslag for elsertifikat enn andre. Derfor har man i Sverige lagd nettsteder der du kan sammenligne alle strømleverandørenes ulike priser for sertifikater.
Selvsagt vil en del kunder bli lurt til å betale mer for sertifikater enn de burde. Noen har god tid og er flinke til å bruke internett, og kan shoppe rundt på nettet og finne den billigste leverandøren til enhver tid.
Dette kalles et stort framskritt. Og selvsagt er det et stort framskritt for den snyltergjengen som farter rundt i fine biler mellom dyre kontorer og tjener millioninntekter på dette.
Ordningen er også lite treffsikker. Både vannkraft og vindkraft og annen fornybar energi skal inn i ordningen. Vannkraft trenger ingen subsidier. I Norge er det stort sett ekstremt lønnsomt å produsere vannkraft. Men slik må det være når det er marked. I et marked kan vi ikke differensiere mellom ulike slags aktører. Resultat: Elendig treffsikkerhet.
Denne galskapen har Norge i dag avtalt med Sverige at vi skal være med i. Vår olje- og energiminister Terje Riis-Johansen har fått mye kjeft for at han har somlet med dette, men nå er det valg, og det skal vises handlekraft. Så nå har han klart det! HURRA! Nå skal vi også få være med i markedet for grønne sertifikater!
Vi i Rødt er litt gammeldagse. Vi vil ha noe så sidrompa som en ganske enkel støtteordning for fornybar energi. Den dekkes av statens generelle skatteinntekter, og det er ingen som får millioninntekter av å boltre seg. De som lager den fornybare energien skal få vite nøyaktig hva de får i støtte – på forhånd til og med. Og ingen strømforbrukere skal behøve å bruke 5 minutter en gang på å orientere seg i et fikst sertifikatmarked. Rett og slett bånn kjedelig, helt ubyråkratisk – og effektivt.
Stans hyllesten! Grønne sertifikater er en total avsporing. De HAR en viss subsidieeffekt, og derfor HAR de ført til mer fornybar energi. Det vil vi også ha. Men vi må ikke være så dumme at vi tar denne galskapen med på kjøpet. En god, gammeldags støtteordning – det er tingen!
De borgerlige partiene kjører en nå en voldsom kampanje for å privatisere veier og infrastruktur i Norge gjennom satsing på såkalte OPS-prosjekter.
OPS (Offentlig Privat Samarbeid) innebærer at staten inngår en langsiktig leiekontrakt med et privat selskap der det private selskapet står for utbygging, drift og finansiering av prosjektet i et gitt tidsrom, som oftest 20-25 år. Etter dette overtar staten anlegget vederlagsfritt. Om du har sett TV-reklamen for leasingselskapet Thorn, skjønner du tegningen.
De borgerlige partiene (Senterpartiet inkludert) ønsker å løse viktige infrastrukturproblemer gjennom bruk av OPS. Argumentasjonen er som oftest slik:
“OPS er billigere“: Feil. Alle skjønner at kjøp på avbetaling er dyrere enn å finansiere investeringer kontant.
For det første skal veieieren (OPS-selskapet) ha avkastning på den kapitalen de har skutt inn i selskapet. OPS-selskapet har selvsagt svakere ryggrad enn staten til å bære risiko, og private må derfor innkalkulere et særskilt risikopåslag for egenkapitalinnskuddet. Det argumenteres ofte med at egenkapitalen i slike prosjekter kan være liten, men i så fall blir egenkapitalen enda mer utsatt for risiko.
For det andre må prosjektet lånefinansieres. Kredittmarginen (forskjellen mellom den renten staten betaler og den private selskaper betaler) er vanligvis på 0,5 til 1 prosentpoeng. Under finanskrisen har denne kommet opp i 2-3 prosentpoeng. Fordi statens avdrag/leie er faste over 25 år (pluss inflasjonsjustering) vil OPS-selskapet også ønske fast rente over 25 år. Det finnes ikke et marked for faste renter med løpetider på over 10 år i norske kroner. Finansieringen må derfor skje i utenlandsk valuta, gjennom spesielle konstruksjoner med rente- og valutabytteavtaler eller andre «kreative» finansielle løsninger. Det er all grunn til å tro at slik «finansiell ingeniørvirksomhet» også vil være et fordyrende element.
E39 mellom Klett og Bårdshaug i Trøndelag er et av de første OPS-prosjektene i Norge. Staten leier veien i 25 år fra selskapet Orkdalsvegen AS. I 2007 hadde dette selskapet et overskudd på 6,3 millioner kroner – og det av en innskutt egenkapital på 1 million!
Det er enkelt å se at OPS er lønnsomt – for de private.
“OPS er raskere i anleggsfasen“: Det behøver det slett ikke være. Hvis man slutter med de tåpelige klattbevilgningene til offentlige prosjekter, er det ikke noe i veien for å gjennomføre dem med topp tempo.
Problemet er at mange, blant annet de fleste stortingspolitikerne, ikke forstår seg på regnskap. Derfor tror de at for eksempel en vei-investering blir helt forskjellig dersom man regnskapsfører hele investeringen som en utgift når ressursene brukes, i forhold til å regnskapsføre den med f.eks. 1/25 hvert år i 25 år (såkalte “avskrivninger”). Veiprosjektet er selvsagt akkurat det samme, uavhengig av hvordan tallene blir tastet inn på en pc. Og de tror at hvis OPS-selskapet får betaling fordelt over 25 år, blir prosjektet helt annerledes enn hvis alt betales direkte når det utføres. Men når OPS-selskapet får betaling strukket ut over 25 år, beregner det seg selvsagt en rente, som minst dekker den renten som OPS-selskapet selv skal betale. På den måten betaler staten helt unødvendig mye penger i rente – og det skjer samtidig som staten selv er så rik at den har et par tusen milliarder som den plasserer i utlandet – med mye dårligere avkastning. OPS-prosjektet Orkdalsvegen er et eksempel. Mens veien kostet 1,5 milliarder å bygge, vil staten betale vel 2,5 milliarder kroner i løpet av 25 år (i dagens kroneverdi).
“OPS bidrar til at flere prosjekter kan bygges“: Feil. De politikerne som tror dette, gjør det fordi de ikke forstår eller vil forstå hva det vil så å budsjettere og føre regnskap.
Den norske staten har mer finansielle ressurser enn noen annen stat i verden. Derfor bør den sette i gang alle fornuftlige prosjekter som det finnes arbeidskraft og entreprenørkapasitet til. Prioriteringen bør skje ut fra en politisk vurdering av hva de enkelte prosjektene betyr for folk. Å belaste den styrtrike staten med helt unødvendige lånerenter og med profitt til private OPS-eiere, er åpenbart bare tåpelig.
Det saken egentlig gjelder, er at noen politikere løper private kapitalisters ærend. Dessuten kan det kanskje være lurt å satse litt på å kurse politikere i grunnleggende forståelse av offentlige og private regnskaper. Det er det tydeligvis behov for.
Pressemelding sendt ut i forbindelse med regjeringens lovnader om garantier til kraftkrevende industri i 2010-budsjettet:
- Industrikraftløsningen: Vil føre til industridød
– Regjeringens garantiordning for kraftkrevende industri er langt fra nok. Så lenge kraftkontraktene skal inngås på markedsmessige vilkår vil regjeringens energipolitikk føre til industridød. Over tid vil produksjonen bli flyttet til land med fossil kraft og få eller ingen miljøkrav, sier Rødt-leder Torstein Dahle.
Selv om det nå blir enklere å inngå kontrakter fordi staten kan tre inn som garantist, vil kontraktene fortsatt være på markedsmessige vilkår. Det betyr at man forlater det som har vært fundamentet for oppbyggingen av den kraftintensive industrien: Miljøvennlig vannkraft basert på en lav produksjonspris.
– En garantiordning vil i utgangspunktet ikke koste staten fem øre, men den innebærer en sikkerhet som gjør industrien i stand til å inngå langvarige kraftkontrakter. Kontraktene må fortsatt inngås til vanlige markedsvilkår, og muligheten til å leie vannkraftproduksjon er fortsatt begrenset til 15 år. Dette er brudd på de løftene som ble gitt før valget i 2005, sier Dahle.
– Industrien trenger sikkerhet for elektrisk kraft til en pris som tar utgangspunkt i den lave produksjonsprisen på miljøvennlig vannkraft, uten kopling til de svingende markedsprisene i Europa, og med en tidshorisont på 40-60 år. Slike kontrakter må binde energien til bruk på de industristedene som er basert på billig vannkraft. Det må knyttes strenge miljøvilkår og vilkår om energiøkonomisering til slike kontrakter. På Stortinget vil Rødt arbeide for å få på plass et slikt langsiktig industrikraftregime, og om nødvendig må EØS-avtalen utfordres på dette, sier Dahle.
Torstein Dahle 